Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning

Jeg har tidligere skrevet om den ufrivillige spagaten norske kommuner står i: Stramme økonomiske rammer, høye forventninger og nasjonale føringer. Vi utsettes for en endringstakt som kan være lammende, om vi ikke tar aktive grep.

Utfordringen i kommunene er at omstillingsevnen er umoden.

Når ressurser må flyttes fra ett område til et annet – fra skole til helse, fra forebygging til akutte behov – er det ikke bare budsjetter som endres. Det er tjenestene mennesker møter i hverdagen som blir annerledes.

Noe må trappes ned for at noe annet skal styrkes. Det merkes hos innbyggerne. De opplever kanskje at tilbud de er avhengige av, endres. For dem som står i tjenestene, innebærer det krevende prioriteringer og ansvar for å få mindre ressurser til å strekke lenger.

Dette er ubehagelig, med mindre man har mye øvelse i den type bevegelser.

Samtidig vet vi at behovene vil øke kraftig uten at systemene våre nødvendigvis er tilpasset utviklingen. Riksrevisjonen peker i en fersk rapport på at de kommunale........

© Kommunal Rapport