Jeg er redd for å bli en radikalisert innvandrer

Dette er en gjestekommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger.

På Østlandet raser en debatt om hvorvidt oslofolk er flinke nok til å gå på ski og om det er greit å ploge i nedoverbakke. Plogere blir faktisk «sett dumt på», som er søring-ekvivalenten til offentlig henging.

I utgangspunktet en diskusjon så intern og teit at de skal få ha den i fred, men noe fikk meg likevel til å stoppe opp ved de flammende innleggene. Kanskje fordi dette sammenfalt med en debatt om innvandring og integrering. Kanskje fordi det berører noe dypere.

Alle nordmenn kan gå på ski. Alle nordmenn liker å gå på ski. Alle nordmenn går på ski som om det er det naturligste de gjør. Det er hard justis i løypa: Du er med oss eller mot oss. Inne i det gode selskap, eller du står og fryser utafor. Ploger du ned bakkene, din feige faen, så svikter du fellesskapet. Ikke på en rebelsk og kul måte. Nei, du utgjør en trussel mot selve identiteten vår, limet i samfunnet.

Selv er jeg oppvokst på en forblåst øy på nordlandskysten. Vi hadde snø, jo da, stort sett hvert eneste år, men blunket du, kunne du gå glipp av hele sesongen. Da det nærmet seg leirskole i syvende klasse og panikken grep meg, fant jeg ut at vått gress fungerer sånn noenlunde til langrennstrening. Det er mitt utgangspunkt. Jeg føler meg sjelden så unorsk som når jeg blottlegger skiferdighetene mine.

Så flyttet jeg til Tromsø, byen som er fylt til randen av sånne kondomdrakt-kasus. Jeg er blitt vant til at treåringer er meg teknisk overlegen i samtlige vintersporter og at damer på 87 suser forbi i skisporet.

Tromsø-mentaliteten er noe helt for seg selv. Ta bilen til jobb bare fordi det er snøstorm? Aldri i livet! Droppe treningsturen på grunn av hålke? Uaktuelt. Nøye seg med innsats under olympisk nivå? No way, Jose! Og ikke minst: Er det hvitt på bakken, så skal man ut på ski.

Ishavsbyen er ellers varm og inkluderende, men i skiløypa fins det ingen nåde. «Ka i helvete é det du holde på med?» er et filosofisk spørsmål, men neppe ment som det når det smeller fra en spandexkledd hissigpropp som endelig har fått en halvtime fri fra kjerring og unger for å dyrke hobbyen sin.

Kombinasjonen av kardiotrening og raseri gir dem en bekymringsverdig lillatone i huden, og hjerteinfarkt synes å være nært forestående i en del tilfeller. At frisk luft er bra for en, er jammen en sannhet med modifikasjoner.

Seriøse vintermosjonister fremstilles ofte i et slør av idyll, som om det er appelsiner i sekken og kakao på termos og Wenche Myhre synger «Vinter og sne» i bakgrunnen. Det er ikke de mosjonistene jeg kjenner fra mine lokale løyper. Disse folka tar ikke ansvar for god stemning.

De eneste de svarer til, er egne lårmuskler. De bedriver ikke småprating, kaster ikke bort energi på å si «hei» i hytt og vær. Deres kommunikasjonsform er gutturale brøl, og de retter dem stort sett mot sånne som meg, sånne som er i veien, for treige, for klossete.

Av denne og andre naturlige årsaker er det ikke så ofte jeg beveger meg ut med ski på beina, men jeg pleier å ta meg en årlig tur. En pliktøvelse, som salaten man spiser i januar for å veie opp for all julematen. Skjønt, jeg vet ikke hva jeg veier opp for her. En barndom i sø’vest og regn, kanskje. Eller så gjør jeg det for at postnummeret som begynner på 90 ikke skal være fullstendig ufortjent.

Jeg har ikke sånne spretne langrennsski, og heller ikke åletrange klær designet av en eller annen fallen OL-stjerne – der går grensen for min tilpasningsvilje. Jeg har fjellski med bilde av Liv Arnesen. Polfareren stiller som motivator og heiagjeng, med en ansiktshalvdel på hver skitupp, naivt uvitende om hvor røffe forhold jeg går på ski under.

Liv smiler, jeg banner. Det er det samme hvert år. Skitur med trykk på «skit». Ploging er ikke en problemstilling, i de bratteste nedoverbakkene tar jeg skiene av. Men jeg gjennomfører, i et desperat forsøk på å passe inn.

Som innflytter vil man jo gjerne lykkes med integreringen. Jeg har skaffet meg TIL-skjerf. Jeg har trøkt i meg solboller og drukket blanding. Jeg tar bilder ut flyvinduet når vi nærmer oss Langnes og poster dem på Instagram med teksten «favorittbyen» og tre hjerte-emojis. Men hver gang jeg tar på meg skiene, blir jeg avslørt som den outsideren jeg egentlig er.

De som ikke blir godt nok integrert, står i fare for å bli radikalisert. Det kan løypeeliten tenke litt på. Jeg kjenner det på meg selv, at jeg kan komme til å bikke. Gå til fots i den delen av lysløypa hvor det ikke er lov. Bevege meg ekstremt sakte i skisporet bare på kødd. Snuble en av sprekingene som kommer susende.

Blir det mange nok av oss, kan vi danne Sløkkispartiet De Gustne. Vi går til valg på å landsforvise friskusene. Og de kan ta tråkkemaskinene med seg når de drar.

© iTromsø