Stein-Gunnar Bondevik

Dette er en gjestekommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger.

Feiringen av kvenfolkets dag er akkurat overstått. Dagen ble feiret på flere steder i Nord-Norge, og nådde resten av landets befolkning gjennom Dagsrevyen. Vår alles Ingvild Bryn avsluttet innslaget fra nord på underfundig vis: «Ja, da gratulerer vi med kvenfolkets dag – for de som kjenner på det».

Det var en litt pussig ting å si. Hun la til og med inn en god pause mellom gratulasjonen og «for de som kjenner på det», mens hun kikket bort på Nina Owing på søken etter et anerkjennende nikk for denne nokså ladede og vågale kommentaren. Uten å legge for mye i det kunne man likevel ane en viss overbærenhet, for ikke å si oppgitthet, over den nordlige trang til å tviholde på sine etnisiteter. Kven, du liksom.

Men det funket, i alle fall for meg, for det fikk meg til å kjenne på det – min kvenskhet. Det var da mine foreldre begynte med slektsgransking at vi ble klar over denne Anders Stellander fra Torneå i Finland, som på slutten av 1700-tallet i sin fortvilelse over mangel på mat sendte tre små gutter med reinsamene over til Norge, for at de skulle berge seg.

Guttene kom til Lavangen, og ble etter sigende solgt til fastboende der. De vokste opp, giftet seg og fikk barn. Da guttenes mor døde, kom også far Anders til Norge. Han slo seg ned på Markenes i Balsfjord, og ble i 1802 gift med Kirstine Eliasdatter fra Bentsjorda. De fikk flere barn, den siste født bare få år før Anders døde, 65 år gammel.

Det var Anders sitt barnebarn, Kristian Fredrik Møller Stellander, som kom fra Tromsø til Tennskjær og ble gift med Hanna Markusdatter i 1862. Det de ikke visste, tror vi, var at Hanna var barnebarn av den ene av guttene, Henrik Andersen, som ble sendt over fjellet til Lavangen 80 år tidligere.

Fra Kristian Fredrik og Hanna, som altså begge var barnebarn av to (far og sønn) innvandrere fra Finland, går det en dokumentert slektslinje til meg – de var mine tipp-tippoldeforeldre. Dette gjør at jeg har en slags rett til å kalle meg kven og kan ta meg tid til å «kjenne på det», som Ingvild Bryn ville sagt det.

Før mine foreldre begynte å rote i arkivene visste vi ikke om denne historien. Vi trodde vi var helt vanlige nordlendinger, fullverdige medlem av majoritetsbefolkningen, med bare fiskerbønder i slekta så langt øyet rekker. Men så var vi altså noe mer, vi var også en minoritet nå, anerkjent som en av fem nasjonale minoriteter som ble hundset og fornorsket på plass av norske myndigheter den gang den finske fare ble opplevd som en faktisk fare i Oslo.

Men hva betyr det at jeg er blitt kven? Hva kjenner jeg på? Ikke så mye, for å være helt ærlig. Det vil si – jeg liker tanken på at jeg et nordkalottmenneske, og jeg synes det er en fantastisk historie med smågutten på 7–8 år som blir med samene for å bli solgt. Jeg beundrer mine forfedre for at de overlevde prøvelsene, og det styrker min nordlige identitet. Men så stopper det. Det er aller mest en slags kuriositet.

Jeg klarer ikke å fremelske noen form for fortørnelse eller harme over at de kanskje måtte skjule sin finske historie og språk. At de ble sett ned på av majoritetsbefolkningen. Det er kanskje for lenge siden? Eller kanskje jeg er for mange andeler norsk? Eller kanskje jeg bare betrakter det som historie? Kristian Fredrik og Hanna og deres finskfødte bestefedre er døde nå, vi går videre.

Mitt kvenske anliggende må jo ligne på måten mange nordmenn har funnet sin samiske slekt på også, vil jeg tro. Med den enorme veksten i samemanntallet må det nødvendigvis være slik at mange mer eller mindre tilfeldig har oppdaget en oldeforelder som snakket samisk hjemme, og skjønt at det fins en mulighet til å kjenne seg samisk, også.

Jeg skjønner godt det sterke engasjementet vi i dag ser blant de som bor og lever i kjerneområdene for samisk og kvensk, og har nær familie som ble utsatt for statlige overgrep. For ikke å snakke om de som fortsatt utsettes for diskriminering. Men jeg forstår egentlig ikke hva som driver de som knapt har spor av nasjonale minoriteter i seg, til å begynne å dyrke historien så intenst at man skulle tro det var de selv som var utsatt for urett.

Jeg kunne vært samisk hadde bestefaren min meldt seg inn, for han hadde ei samisk oldemor. Men fordi han lot være er jeg ikke samisk likevel. Et veldig pussig system, men kanskje også greit? På mange måter tror jeg vi hadde vært mer tjent med at vi som er en dash samisk og en knivsodd kvensk hadde latt historie være historie, og overlatt til de faktisk berørte å håndtere fortid og framtid.

Jeg ser ingen grunn til å gjøre noe med min kvenske historie utover å slå den fast. Å begynne å «kjenne på den» tjener ingen.

© iTromsø