Det han Stat ikke får til

Stein-Gunnar Bondevik

Dette er en gjestekommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger.

Ifølge et gammelt jungelord hender det at Fantomet «iblant går rundt i byen som en vanlig mann». Hensikten er ofte å oppsøke havner og streder for å sette banditter på plass. Det hender at statsapparatet i Norge gjør det samme. Paragrafer kler seg ut som mennesker og vandrer rundt i gatene, til og med inn i hus og hjem. Hensikten kan være god, men går dessverre altfor ofte galt.

Det siste forsøket på å være menneske fra Statens side handler om småguttene på fire-fem og seks år som ble feilaktig dømt for drapet på Silje i Trondheim på nittitallet. Saken rystet nærmest en hel verden, jeg leste om den i Star Tribune i Minneapolis, og fikk enorme følger for de involverte. Eller, som det skulle vise seg, de som ikke var involvert.

I 2023 ble nemlig guttene frikjent, og politiet – altså Staten – fikk hard medfart for sine metoder i etterforskningen. Nå var det tid for Staten å skulle være menneske og se ungene, for anledningen i voksne menns fremtoninger, i øynene og si: «Beklager, hva kan vi gjøre for å bøte på skaden vi har påført dere?».

Skaden vi snakker om handler om at noen fremmede kom på døren til foreldrene til en liten gutt på fire år og pakket klærne og tok gutten med seg, ganske sikkert til enorm forskrekkelse og dyp fortvilelse for hele husstanden og alle deres nærmeste. Deretter fulgte et liv i fosterhjem, svært kompliserte relasjoner til egen familie og, i alle fall for en av de involverte, ifølge NRK: et liv i rus.

Men i stedet for å tilby disse hardt prøvede mennene det de hadde fortjent som oppreisning for sine lidelser, slik ethvert riktig menneske ville resonnert, glemmer Staten forsøket på å være menneske og lar paragrafene spille hovedrollen: Saken mot Staten er foreldet, sier Staten, og ser nesten ikke ut til å ha tatt innover seg at den er foreldet i henhold til regler Staten selv har laget.

1,1 millioner kroner, sa mennene, hvorav 600.000 var til dekning av saksomkostninger. 500.000, altså, mente Staten kunne være en ålreit sum som bot for skadene. 500.000 kroner er, la meg tippe, et par-tre månedslønner til advokaten som førte saken for Staten. Jeg holdt på å falle av stolen da jeg så innslaget på Dagsrevyen, men holdt meg oppe, for mer skulle komme samme dag.

Jeg ble nemlig oppmerksom på nok en sak i samme gate, hvor Statens agerende som menneske i beste fall fremstår som kunstig intelligens. På Karmøy hentet Staten nylig en familiefar ut av hjemmet, i femtida på morgenen, foran øynene på kona og deres fire barn, fordi en nemndleder i Utlendingsnemnda har satt seg fore å returnere mannen til Etiopia.

Mannen, Liban Wako Sora, kom som flyktning fra Etiopia for 22 år siden fordi folket hans, oromoene, var forfulgt og utsatt for tortur og drap. FN oppgir at dette fortsatt er situasjonen, og fraråder tvangsreturer. Til tross for at Liban ikke fikk lovlig opphold har han vært i Norge i hele denne tiden – det er hans synd. Han giftet seg med kone som har norsk statsborgerskap og fikk fire barn. Han forsørger alle med fast jobb og har aldri blitt tatt for lovbrudd.

Da Staten, ved UNE, startet prosessen, endte det i tingretten, der Staten tapte, men raskt anket til lagmannsretten. Like før dommen i lagmannsretten, i februar i år, besluttet Staten å hente Liban for å internere ham på Trandum. Før dommen, altså. Hva skjer så? Jo, Staten taper på nytt – Liban skal få bli.

Men til tross for Statens to nederlag i domstolene, sitter Liban den dag i dag internert på Trandum – mens Staten må understøtte fire barn og kone på Karmøy fordi belastningen er for stor. Saken er nå anket til Høyesterett. Statens agerende som menneske, i skikkelsen til en nemndleder i UNE, er nok en skandale, den andre på svært kort tid. I bakspeilet lurer flere andre saker, løst på uforklarlig umenneskelig vis av Staten.

Jeg vil forsvare tillitssamfunnet til jeg går i graven. Jeg velger å tro fremfor å tvile, jeg velger å stole på fremfor å mistenke, jeg er bevisst naiv. Det gir det beste livet for meg, og det gir det beste resultatet for samfunnet. Vi sparer enorme kostnader dersom vi velger å stole på hverandre, og på Staten.

Men Staten må hjelpe oss godtroende når også vi føler at det går på tilliten løs. Det fins mennesker i systemet, vi vet det nok. Torgeir Knag Fylkesnes løste kirkeasylsaken på Finnsnes, i budsjettforhandlingene. Noen andre burde rykke inn og gi en skikkelig oppreisning til guttene, og sette fri Liban. Det er blant annet derfor vi har noen valgte representanter inni der, for å gi et anstrøk av menneskelighet til Apparatet.

Staten krever. Det er bra – vi trenger en godt fungerende, omfordelende og sterk stat som har råd til forsvar, helse og skole. Og jeg vil understreke at den statlige forvaltningen i all hovedsak er både god, rettferdig og effektiv. Men når Staten helt åpenbart har gjort store, store feil, og når den feiler i å forstå hvordan mennesker oppfatter rett og galt, må Staten også gi. Ellers går det ikke opp.

En kjip, gjerrig stat har vi ikke råd til.

© iTromsø