Dæven døtte, en framlengs trippel cork tjueenseksti med mute

Stein-Gunnar Bondevik

Dette er en gjestekommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger.

Det er rett og slett dypt fascinerende å høre på de som kommenterer noen av våre nyeste skiøvelser, slopestyle og big air. Det brukes ikke en halv kalori på å forsøke å lage norske ord, og de engelske spesialuttrykkene sitter løst som hagl. Resultatet er et språklig fyrverkeri som underholder nesten like mye som selve idretten.

Det toppet seg da jeg hørte på tredje omgang, det heter selvfølgelig tredje «run», i finalen i storluft-konkurransen. Kommentatorene fikk «hashtag overtenning» da det var en fyr som gjorde «framlengs trippel cork tjueenseksti med mute». Og tror du ikke det kom en «framlengs dobbel bio butter variant» like etterpå? Det var et triks du bare kunne ha «redda i Imovie hvis du er heldig», mente de. (Red.anm.: «Redda» refererer sannsynligvis til «redigert»).

Og, som lyn fra klar himmel, midt i denne nordgermanske språklige fellesdusjen, kom det plutselig «dæven døtte, det er helt huskestue». Det var som om noen slo av flomlyset rett før straffespark – hvor i all verden kom huskestue fra? Vi snakker Bjørnstjerne Bjørnsson, liksom. Midt i en tail grab i tredje run. For en nosebutter.

Jeg skal overlate til nasjonalkonservative stemmer som Asle Toje og Ola Svenneby å beklage seg over denne dypt anglifiserte språkbruken, et angrep på vår norskhet og vår egenartede, storartede kultur som i all sin storhet er så skjør at den må berges før den forsvinner i en dødelig virvel i havet, i en trippel cork eller en kvadrupel axel.

Det er langt mer interessant å forsøke å forstå hvor det spesialiserte idrettsspråket kommer fra. For det er ikke bare i de nye idrettene at språket er nytt. Også de gamle gode, som hopp og klassisk langrenn, kommer i ny innpakning. Særlig hopp, må jeg si. Hva det egentlig betyr å gi gass på hoppkanten, eller å trøkke ned i skoene, eller å la skia flyte, er langt utenfor min fatteevne. Kan de virkelig gasse på hoppkanten? Hva med?

Det hele begynte nok med P88, som blant idrettsveteraner referer til Prosjekt 88, som i 1985 ble dratt i gang etter et par begredelige OL. Ingen skrev hjem fra Lake Placid i 1980 eller Sarajevo i 1984. Målet var en tverrfaglig profesjonalisering av hele norsk idrett, og man siktet mot Calgary i 1988, derav prosjektnavnet.

Calgary ble, som vi vet, tidenes nedtur. Ulvangs bronse står fortsatt står som et av høydepunktene. Men verken Bjørge Stensbøl eller noen av de andre pionerene lot seg stoppe, satsingen på forskning, kompetansebygging og profesjonalisering av hele toppidretten lot seg ikke stoppe. Olympiatoppen ble grunnlagt i forlengelsen av P88, og resten er historie.

Dermed måtte det etter hvert nye krefter inn for en, tross alt, aldrende Jon Herwig Carlsen. Det holdt ikke å bare være begeistret, eller å si at det går fort, det går langt, det er god stil, det går unna i svingene, det er gode rundetider, hun holder et skjema til 14.50, han ser stiv ut, det må da være bakglatte ski eller dårlige forhold i bakken.

For oss som ser på idrett begynte den nye tida med Drillo, tror jeg, fotballprofessoren som ikke var professor, men som hadde en akademisk inngang til fotballen. Det kom omtrent samtidig som hele befolkningen lærte av en danske, Ebbe Hartz, at man kunne vinne skirenn uten festesmurning, det holdt å rubbe sålen, fikk vi vite. Vi var på vei inn i det nye idrettsspråket.

Drillo og hans etterkommere lærte oss å snakke om soneforsvar, flat firer, presshøyde, gjennombruddshissighet, spisskompetanse, avstand mellom leddene, god uten ball – kort sagt, fotballen som system. Andre lands fotballspillere som vi før trodde var gode, var nå ballsikre, og vi ble ikke rundspilt lengre, de andre hadde bare en mer ballbesittende stil. Det nye språket hjalp på selvtilliten, og selvtillit skal man ikke kimse av i idretten.

Denne profesjonaliserte, forskningsbaserte inngangen til idretten har vart ved og forsterket seg. «Nytt på Nytt» mente det jobbet 1700 mennesker i den norske smørebussen – det var muligens en overdrivelse. Men jeg tror nok at norske smøreprofessorer, særlig de som jobber i avdeling for nullføre, har enda flere ord for snø enn samene. Da snakker vi.

Og nå så vi at suksessen til Anne Odine Strøm, altajenta som hoppet hele seksti år etter Wirkola, skyldes et prosjekt i regi av Olympiatoppen der hun oppnår høyere fart ved å lære seg en ny måte å skyve seg fra bommen på. Man skulle ikke tro at dette krevde et helt prosjekt, men det gjorde visst det. Djevelen sitter ikke på bommen, han lusker fortsatt rundt i detaljene.

Nå er det nok først og fremst penger som gjør at vi tar tre ganger så mange gull som Sverige i OL – la det aldri være tvil om noe annet. Om ikke pengene sitter i idrettslaget, så sitter de løst hos mamma og pappa i Heming IL eller Kjelsås Ski. Men noe av dette skal vi som nasjon likevel klappe oss sjøl på skuldra for. Noe har vi gjort annerledes, og muligens bedre enn andre. Det har gitt en stor oppside i gullfangsten.

Nedsiden er at vi snakker veldig rart. Og den som snakker veldig rart kan fort fremstå litt rar. Det er, for en nasjon, verdt å tenke på.

© iTromsø