Som barn på 70- og 80-tallet var det én ting som var like viktig som cowboy-figurer, lekepistoler og tyve minutter daglig med barne-TV: Fotball.

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

(Dette er et omskrevet kåseri, som først ble publisert av iTromsø i juni 2016)

Vi spilte fra morgen til kveld. En gang i uken så vi tippekamp. Siden min eldre bror holdt med Liverpool, gjorde jeg også det. Så enkelt og så greit. Helten var Kenny Dalglish. Jeg elsket Kenny Dalglish. Verdens beste spiller. Den tettbygde skotten var nøyaktig slik jeg ville bli. Sjefen på laget.

Etter hvert begynte jeg som alle andre i organisert fotball. Som fyllingsdalsgutt ble det Fyllingen som fikk æren av å få den kommende Kenny Dalglish på laget. Det var bare et hinder i veien for min fotballkarriere: Jeg var ikke spesielt god. Ikke den dårligste, men helt klart ikke noe god.

Jeg var blant annet et og et halvt hode høyere enn mine medspillere, noe som man skulle tro var en fordel. Dessverre hadde jeg koordinasjon som en bøtte med poteter.

Det var armer og bein overalt. Jeg var i tillegg mager og litt blodfattig, så kondisjonen var heller ikke den beste. Det var absolutt intet ved Ketil Steigen som minnet om Kenny Dalglish.

Så jeg havnet på venstrevingen. Venstrevingen var den plassen de dårligste spillerne ble plassert for å gjøre minst mulig skade. Men vi hadde gode trenere den gangen. Gode på den måten at de så alle spillerne. Vi fikk alle spille, og vi hadde det alle gøy. Jeg elsket å spille for Fyllingen.

Hvert år dro laget på turnering. I 1987 skulle vi til den........

© iTromsø