Nå er det VM – stakkars alle sammen!

Nå sparkes galskapen i gang. Herre, ha miskunn med oss alle.

Dette er et kåseri. Det gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger.

Først vil jeg utvise storhet, rekke ut ei hand og gi ei imaginær rose til alle de stakkars folkene der ute som ikke finnes interessert i fotball, og som synes at det kommende VM i fotball er noe skikkelig tullball.

Jeg synes oppriktig synd på dere. Den neste måneden kommer til å bli et sant helvete for dere. Det nytter ikke å reise fra dette heller, uansett hvor på kloden destinasjonen er.

Skal du unngå fotball den neste drøye måneden, må du isolere deg i et lokale der det ikke finnes en radio, TV eller internett. Eller noen andre mennesker. Jeg foreslår ei lydisolert hule under jorda. Uten luft. Lykke til, brødre og søstre.

Fotballfans kan i sannhet være ekstremt irriterende folk. Undertegnede er intet unntak. Jeg bruker altfor mye tid på dette spillet, hele året, og det stopper aldri opp. Ei ustanselig, støyende og massiv kvern som bare går og går og nesten aldri kommer i mål.

Det går til dels an å verne seg mot det for andre, i det daglige, men ikke nå. Nå blir du pepret med fotball i over en måned. Hver dag. Og hver natt. Det nytter ikke å høre eller se på andre program eller lese aviser du tror ikke omtaler fotball-VM. Selv Dagsrevyen, som har en egen sportsavdeling i slutten av hver sending, vil nå ha fotball-VM i de to første innslagene også. Uansett hvor mye krig og elendighet som skjer. Det blir et helvete.

Klubbfotball er noe jeg skjønner at kan vekke litt motløshet for de uinnvidde. Resultatene baserer seg på en lang sesong, og i noen få tilfeller ei turnering som pågår i minst et halvt år. Det krever en del tid, tålmodighet og utholdenhet for å holde seg oppdatert på slikt.

Alle vet at du ikke under noen omstendigheter har lov å bytte klubb, uansett hva som måtte tilstøte din utvalgte, som du kanskje på toppen av det hele ble tvunget til å like av en kjip og ustabil onkel med manglende sinnemestring og et galopperende rusproblem, eller av en jevnaldrende nabogutt som allerede i femårsalderen hadde grov skjeggvekst, trykket deg inn i en ribbevegg, gnidde grus i ansiktet ditt og truende brølte «ASTON VILLA!!!» med stram ølånde.

Fra og med det øyeblikket du spakt stammer frem et pipende «ok» er det ingen vei tilbake. Klubben har valgt deg, through the wind and the rain. Du er stuck med den. Livet ut.

Men så var det internasjonale........

© iTromsø