Vi hadde egen kino på Fauske, der jeg vokste opp. Det var så tøft, jeg var skikkelig kry av det. Ikke noen pinnestoler som ble dratt ut og spredt på et flatt golv mellom ribbevegger og tjukkaser i en sliten gymsal, med et forsoffent lerret hengende på halv åtte i den ene enden av lokalet.

Det var ingen provisorisk bygdekino vi gikk på for å få se bilder i bevegelse på noe som var større enn en 28-tommers rør-TV. På Fauske var det en skikkelig kinosal, med amfi og stoler kledd i rødt, imitert skinn.

Da jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, var det en stund siden de fine stolene var satt inn, de hadde nok gjort jobben sin og vel så det, og var det filmer som varte i over to timer, måtte man tøye ut etterpå før man kunne gå normalt igjen, men sånt brydde man seg ikke om.

Jeg husker pappa fortalte om da kinoen ble åpnet, at han var 10–12 år, og siden han var født i 1944, må det ha vært på midten av femtitallet. Det er ganske kult, at kinoen ble bygget og åpnet rett før rock’n’roll ble oppfunnet. For kino er jaggu meg bra rock’n’roll i seg selv.

«Fauske komm. kino» stod det på skiltet over inngangsdøra. Jeg skulle bli tenåring før jeg fikk forklart leende av pappa at det ikke betød et kulturelt oppfordrende «kom på kino», jeg stusset nemlig over den doble m-en i «komm», men at det var en forkortelse for «kommunale». Fauske kommunale kino. Jeg elsket kinoen vår.

Det var noe ekstra stilig med å gå på kino. Film var best på kino, også da. På NRK, som var det eneste TV-tilbudet vi hadde, det var kun sørpå de kunne velge mellom norsk og svensk TV, viste de stort sett bare norske filmer mer teatralske enn teater, og der jeg husker det som om Lasse Kolstad og Liv Ullmann spilte i alle, samt noen aparte filmer fra Øst-Europa, og helt speisa og finsk fjernsynsteater man fortsatt har traumer etter, om man kjenner godt etter. Kino, derimot, var noe ganske annet.

Utover åttitallet hadde videospillerne og leiemarkedet på film kommet ut i hele landet, med de evinnelige Esselte-moviebox-koffertene vi som ikke hadde VHS-spillere hjemme måtte leie sammen med filmene, og der det stort sett gikk i amerikanske skrekkfilmer.

Det var Smokey and the Bandits, Rambo, Haisommer, Bud Spencer & Terrence Hill, Funny People-filmene, amerikansk horror og så videre, også kastet man noen skjelmske og nysgjerrige blikk opp mot filmene på øverste rad, som var av den heller tvilsomme sorten, der skuespillerne, spesielt de solbrune og kvinnelige, hadde fascinerende lite klær på seg.

De tykke VHS-filmene måtte spoles tilbake før man leverte dem inn, og leverte du inn for sent, ble man bøtelagt med en femtilapp. En ett år eldre nabo av meg våknet en gang opp fra fest en søndag senhøstes, og oppdaget til sin forferdelse at filmen han hadde lånt kvelden før fortsatt lå foran ham, usett, og med bare én time igjen til innleveringsfristen.

Løsningen ble da å se den med hurtigspoling, som en lang Benny Hill-sketsj, uten lyd, og så hive seg på den trimma mopeden og peise på over et ekkelt lag med glatt nysnø, og levere den på Kveldsåpent, videosjappa som lå i et tvilsomt kjellerlokale i Gata (som vi kalte sentrum på Fauske).

Likevel sprakk tidsskjemaet, pluss at han ikke hadde fått tid til å spole tilbake. Blakk som han var, ble løsningen at han måtte måke snø foran utgangspartiet. Det var tunge tider for unge filminteresserte på Fauske.

Allerede på denne tiden var det mange som spådde kinoens død, at denne videoutleien ville knekke hele kinomarkedet, nå som man kunne se filmene hjemme i stua, på flakkende rør-TV-er, mens man febrilsk skrudde på tracking-knappen på movieboxen, for........

© iTromsø