Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En ting er å få medisinsk og helsemessig behandling. Av leger, sykepleiere og behandlere. Det hjelper i de fleste tilfeller. Det er i hvert fall målet. 

Men det kan ha motsatt effekt, og effekten kan utebli om man ikke samtidig blir møtt med omtanke, respekt og ivaretagelse. Den delen av behandlingen blir ofte glemt, og gjør dermed at pasientens resultater uteblir eller ikke blir som forventet. 

Hvorfor er det så vanskelig å kombinere dette? Hvorfor skal det, for mange, koste så mye å bruke medmenneskelig forståelse når man skal hjelpe og behandle et menneske? 

Vi lærer jo barna våre hvor viktig det er å være hyggelig, snill, hjelpsom og lyttende. Men for mange voksne rekker ikke dette så langt.

Hvordan kan dette i det hele tatt glemmes? Selv ikke i yrker hvor dette kan, og vil, utgjøre en enorm forskjell på hvordan ett behandlingsresultat blir. 

Se for deg dette scenarioet. Du har fått en alvorlig diagnose. Den opptar hele deg. Skremmer deg, gjør deg svært bekymret og stresset. Du sover mindre, spiser annerledes og føler deg mer og mer deprimert. 

Så skal du ha første time på sykehuset hos legen du har fått tildelt. Du har forberedt deg godt, og skrevet en liten liste med viktige spørsmål som du desperat trenger svar på. 

Usikkerheten river i deg, for du vet ikke hvordan fremtiden ser ut eller om........

© Haugesunds Avis