Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er mamma til et barn som ikke passer helt inn i skolens rammer, og her er mitt hjertesukk. Jeg vet med sikkerhet at mange foreldre der ute deler mine bekymringer, hver dag. For vi er mange.

Bak skolefravær, korte skoledager og barn som ikke lenger klarer å møte opp, finnes det familier som kjemper kamper få verken ser eller vet om. Foreldre som prøver å holde håpet oppe, barn som bruker alle kreftene sine på å holde ut, og en skolehverdag som for noen blir så belastende at barna blir alvorlig syke.

For nevrodivergente barn kan en vanlig skoledag innebære langt mer enn fag og undervisning. Støy, lys, overganger, sosiale koder, utenforskap, uforutsigbarhet, forventninger og krav. Det som ser overkommelig ut for andre, kan oppleves som en daglig kamp for å holde hodet over vannet. Noen barn utvikler skolevegring, symptomer på alvorlig stress, psykisk uhelse og utbrenthet.

Likevel er det ofte barnet som forventes å tilpasse seg.

Når opplæringsloven blir viktigere enn barnet

Vi snakker varmt om fellesskap, deltakelse og inkludering. Men hva skjer når målet om å være i det ordinære........

© Haugesunds Avis