Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kontrasten kunne ikke vært større. 

For ikke lenge siden var Slottsplassen invadert av jublende folkemasser som feiret Norges seire. 

«Vi skal vekke kongen», ropte folket under fotball-VM. Festen ville liksom ingen ende ta.

Inne satt kong Harald i kortermet sommerskjorte, imponert og rørt da landslagsspillerne en etter en kom for å ta ham i hånden.

Vi kjente på fellesskap, stolthet og glede, så mange av oss. Da Ståle Solbakken la neven på kongens skulder, måtte en nasjon blunke et par ganger ekstra.

I dag forlot kongen Slottet for aller siste gang. Mørke drag fylte gater og ansikter.

Hørte du hva som slo takten da båren passerte?

Hørte du hva som slo takten da båren passerte?

Kisten med det røde kongeflagget. Den norske løve, kongens krone. Alt planlagt til minste centimeter.

Prosesjonen gikk så sakte bak den langsomme bevegelsen fra hjulene på bårevognen, at den minnet oss på all tiden som er gått. At tiden nå er ute.

Jeg sto like ved, akkreditert til presseområdet på Slottsplassen. 

Der fikk vi, folkehavet og alle som fulgte med på skjermen se de første stegene av den siste etappen, der en hel epoke passerte.

For nå er det ubønnhørlig over. 

Kong Harald, den fine fyren med den gode latteren. Smilet, blikket, hvordan han vokste med kongsgjerningen. Troverdigheten.

Alt dette, og mye mer, var med å slå takten da........

© Haugesunds Avis