Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nyttårsaften år 2000 holdt Jens Stoltenberg en barnevennlig nyttårstale som i dag fremstår som historisk interessant og som vi har god grunn til å reflektere over.

Han startet talen med å feire at nesten 60.000 barn var blitt født i Norge det siste året og fortsatte: «Få ting uttrykker mer tro på framtiden enn akkurat det. Jeg vil gratulere alle dere som ble foreldre i året som gikk, og særlig vil jeg gratulere mødrene. I knapt noe annet vestlig land føder kvinner flere barn enn i Norge. Og knapt i noe annet land er det flere kvinner som tar utdanning og deltar i arbeidslivet enn her hos oss.»

Det øyeblikket sa mye om Norge slik vi var den gangen. Et land som skilte seg ut i Europa med noen av de høyeste fødselstallene, samtidig som kvinner tok utdanning, jobbet og deltok i samfunnet mer enn nesten noe annet sted.

Mer om valget 2025

Fruktbarheten lå rundt to barn per kvinne, og Norge ble sett på som et unntak. Mens fødselstallene sank i de fleste moderne og likestilte land, holdt de seg stabile her.

Stoltenbergs ord minner oss om hvorfor. Fordi vi hadde tro på framtiden, og fordi velferdsstaten gjorde det mulig å kombinere arbeid og familieliv. Barnetrygden, barnehageutbyggingen og foreldrepermisjonen ga økonomisk trygghet og frigjorde tid i hverdagen. Og ikke minst: hans begeistring og gratulasjon til foreldrene, og særlig til mødrene, viser at vi feiret barna. Vi så på høye fødselstall som noe positivt – et uttrykk for håp.

Slik er det dessverre ikke lenger. Fødselstallene har stupt til 1,4 barn per kvinne, det laveste vi noen gang har hatt. Bak tallene skjuler det seg en uro mange familier kjenner på. Høyere levekostnader, dyrere boliger, press i hverdagen og økonomisk usikkerhet. Flere unge utsetter eller lar være å få barn. Optimismen som preget Norge ved inngangen til det nye tusenåret er ikke like sterk. I stedet har tvilen fått grobunn.

© Drammens Tidende