Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det finnes et ord i beredskapsfaget for det ingen liker å si høyt: restrisiko. Det er den delen av faren som blir igjen etter at alle rimelige tiltak er satt i verk, den vi ikke lenger rår over. Krokstadelva er restrisiko i sin reneste form. Og det ubehagelige denne uken er ikke bare at over hundre hjem er borte. Det er at nesten ingenting av det utstyret vi anbefaler, eller budskapet i kursene jeg til daglig lever av å holde, hadde forandret utfallet.

Det er en logisk brist vi liker å late som ikke finnes: at nok utstyr, nok aktsomhet, til slutt skal kunne temme risikoen ned til null. Regnestykket funker for de fleste branner, fordi de fleste branner har en enkelt årsak, med en tydelig begynnelse. Krokstadelva hadde så å si ingen slik grense. På under fem timer sluttet brannen å være en hendelse og begynte å oppføre seg som vær.

For det var, i stor grad, været som styrte utviklingen. Ruben Dobler Strand,........

© Drammens Tidende