Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er noe urovekkende ved måten sykefraværet diskuteres på.

Syke mennesker omtales stadig oftere som et økonomisk problem.

Som en risiko for statsbudsjettet.

Som noen som må kontrolleres tettere, presses raskere tilbake og møte en fastlege med mindre rom for faglig skjønn.

Men folk blir ikke friskere av å miste trygghet. De blir ikke friskere av å bli møtt med mistanke. De blir ikke friskere av å kjenne at sykdom også kan bety økonomisk tap, dårlig samvittighet og økt press fra systemet rundt dem.

SV mener også at vi må være ærlige om økonomien. Sykefravær koster fellesskapet mye penger. Det merkes i budsjetter, på arbeidsplasser og i tjenestene våre.

Som mange med personalansvar vet, er fravær også krevende i praksis. Det handler ikke bare om tall i et regneark. Det handler om kolleger som må dekke opp, elever og pasienter som trenger folk, ledere som må få hverdagen til å gå rundt og ansatte som står i belastningen.

Men nettopp derfor må vi begynne i riktig ende.

Hvis målet er at flere skal stå i arbeid, må vi bygge et arbeidsliv folk faktisk kan stå i. Ikke et system der den syke først og fremst møtes med spørsmål om man egentlig kunne jobbet litt mer, tåle litt mer, presset seg litt hardere.

Når regjeringen som hovedregel vil gjøre gradert sykmelding enda tydeligere, høres det fornuftig ut. Mange........

© Drammens Tidende