Kommentar

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

I innspurten til valgkampen handler mye om et enkelt ja- eller nei-spørsmål:

Er Sylvi Listhaug statsministerkandidat?

Det burde vært enkelt å svare på. Menplutselig er dronningen av klar tale forhekset til en tåkefyrstinne.

For dette er Listhaugs mantra når journalistene graver og spør:

«Det naturlige utgangspunktet for regjeringsforhandlinger er at det største partiet i regjering skal ha statsministeren».

Stort lenger kom heller ikke journalisten som ledet debatten mellom statsminister Jonas Gahr Støre og Listhaug onsdag kveld. Det som ifølge Ap var en «statsministerduell». For Frp bare en «duell».

Grunnen til at Frp-lederen svarer mer som en byråkrat enn en populist, handler om strategi. Sylvi sier det selv: Hun følger bare strategien som ble lagt av partiet i fjor vår.

Men mye har skjedd siden da. Frp lå en solid høyrebølge bak Erna og co., som vaket rundt 26 og 27 prosent. Frp var helt nede på 15.

Selvsagt skulle det største partiet ha statsministeren. Slik fungerte Frps strategi som en støtte til Erna som statsminister på borgerlig side, og en forklaring til utålmodige velgere som eventuelt drømte om noe annet.

Siden da har de to partiene byttet plass på gallupen. Frp seiler i medvind og ligger godt over 20 prosent på målingene, mens Høyre plutselig har falt ned til krisemålinger på 13 og 15 prosent.

Da er det vel også naturlig at det største partiet går for statsministerposten? Og at partilederen erklærer seg som statsministerkandidat, slik Carl I. Hagen gjorde det klokkeklart i 2005, da Frp også var større enn Høyre.

Forskjellen er at både Siv Jensen og Sylvi Listhaug har gått til valg på borgerlig regjeringssamarbeid og vært i regjering med Høyre. Det hensynet trengte aldri Hagen å ta. Derfor kunne han uten alle mulige forbehold og hensyn stille som statsministerkandidat, og dermed sikre partiets oppslutning. Alle visste at han aldri ville bli statsminister.

For Syvli er det annerledes. Partiets strategi kan nemlig føre til at hun faktisk kan bli landets statsminister, forutsatt at Høyre og Frp oppnår flertall etter valget, og at hun og partiet ønsker det.

Kanskje er det risikoen ved å erklære seg som statsministerkandidat rett før valget, snarere enn faktisk å skulle bli statsminister, Listhaug frykter mest.

Vi vet jo alle hvordan det gikk da Vedum, blendet av........

© Drammens Tidende