En lav terskel er fortsatt en terskel

Skal vi lykkes bedre med å forebygge ensomhet og utenforskap, må vi være oppmerksomme på språket vi bruker.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger.

Lavterskeltilbud er kjempefint. Det trengs tilbud som skal gjøre det enkelt å delta, få støtte eller møte andre mennesker. Det trengs åpne dører for mennesker som søker fellesskap, aktivitet eller noen å snakke med. Det er en viktig ambisjon. Behovet er stort.

Én av fem sier at de har få eller ingen de kan snakke med når livet blir vanskelig. Mange eldre som bor alene mangler nære pårørende i nærheten. Ensomhet og mangel på tilhørighet finnes i alle aldre, livssituasjoner og lokalsamfunn.

Når tallene blir viktigere enn menneskene

Derfor snakker vi så mye om møteplasser, fellesskap og lavterskeltilbud. Men vi har begynt å undre oss over selve ordet «lavterskel». For også en lav terskel er en terskel.

Og hvem er det egentlig som skal kjenne at døren er åpen? Ofte må du først forstå hvilken kategori du tilhører. Du må kanskje være «sårbar eldre», «pårørende», «tidligere rusavhengig» eller et barn eller en ungdom med særskilte utfordringer.

Kategoriene er laget med gode intensjoner. De hjelper offentlige tjenester og frivillige organisasjoner med å finne fram til grupper som trenger støtte. De gjør det lettere å planlegge tiltak og bruke ressurser målrettet.

Likevel kan kategoriene også ha en utilsiktet side. For hva skjer med den som ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen? Eller med den som synes at det er flaut å kjenne seg igjen? Den som trenger fellesskapet, men ikke opplever seg som sårbar nok?

Den som nylig har flyttet til et nytt sted, mistet en........

© Dagsavisen