Det lille huset på Vestbredden

Ordet «bosettere» har nærmest noe litt uskyldig og hyggelig over seg. Men virkeligheten på Vestbredden er langt fra uskyldig eller hyggelig.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger.

Da jeg var liten, fulgte jeg ivrig med på det amerikanske TV-dramaet «Det lille huset på prærien». Det var spennende å følge Laura og familien som levde som bosettere på den amerikanske prærien på slutten av 1800-tallet.

I et familievennlig format, med en undertone av fellesskap og omsorg, lot jeg meg rive med av en serie som romantiserte nybyggerlivet.

Kanskje er det derfor jeg reagerer på ordet «bosettere» om det som skjer på Vestbredden, hvor mennesker tvangsfordrives fra sine hjem med brutale og voldelige metoder. Ordet «bosettere» har nærmest noe litt uskyldig og hyggelig over seg. Men virkeligheten på Vestbredden er langt fra uskyldig eller hyggelig.

Som i TV-serien er realitetene en ganske annen enn den rosemalte versjonen. Nord-Amerika var – i likhet med Vestbredden – allerede bebodd. Og i likhet med brutaliteten på den amerikanske prærien, spiller etterkommere av hvite europeere en sentral rolle i å ta for seg og fordrive palestinerne som bor på Vestbredden. 

For to uker siden rev israelske styrker hjemmene til 91 mennesker på Vestbredden. Tolv boliger ble totalødelagt, inkludert hjemmet til en av våre kolleger. Dette er den tredje masseødeleggelsen i området denne måneden. De siste seks månedene har vi sett israelske styrker ødelegge hjemmene til 69........

© Dagsavisen