46 år er gått. Nå må det være nok

Kielland-katastrofen tok ikke slutt 27. mars 1980 – den fulgte oss hjem, og er med oss enda.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger.

Alexander L. Kielland-katastrofen handler ikke bare om det som skjedde i Nordsjøen 27. mars 1980. Den handler også om det som skjedde med menneskene etterpå.

Om de 123 som døde, men også de 89 som overlevde. Og om ektefellene, barna og familiene som måtte leve videre med konsekvensene.

Norge fortsetter å svikte Kielland-ofrene

Jeg er ett av disse barna. Min far, Kåre Arvid Svendsbøe, var 42 år gammel og platearbeider ved Haugesund Mekaniske Verksted da Alexander L. Kielland kantret.

Fra Førresfjorden reiste åtte menn ut. Bare én kom hjem. Det var min far. Men ordene «han overlevde» forteller bare begynnelsen av historien. For min far kom aldri tilbake i arbeid etter ulykken. Han ble ufør.

Han hadde vært en arbeidsom mann – seilt, vært på hvalfangst, arbeidet som kokk og stuert, og senere som platearbeider og sveiser. Han likte å arbeide. Han likte sjøen. Han likte jakt og fiske.

Så kom 27. mars 1980. Etter den dagen ble livet et annet. 30 år etter ulykken beskrev Aftenposten hans betydelige problemer med hukommelsen, og hvordan han fortsatt kunne våkne gjennomvåt av svette etter å ha skreket i søvne.

Vi barna hørte ropene, opplevde nettene og så redselen.

Allerede i et NTB-intervju i 2000 fortalte han at han ikke hadde fått tilbud om hjelp etter katastrofen. Heller ikke familien fikk hjelp. Han hadde da vært uføretrygdet i 20 år. Og marerittene fortsatte.

Han har selv sagt om tiden etter katastrofen: «Livet etter Kielland har vært et helvete». Det er kanskje vanskelig å forstå rekkevidden av disse ordene dersom man ikke selv har levd tett på et menneske som har vært gjennom noe slikt. Vi barna gjorde det.

Min far kom levende hjem fra Nordsjøen. Men han kom ikke alene. Han hadde med seg opplevelsene, bildene, kameratene, minnene. Og alt dette kom inn i hjemmet vårt. Vi barna hørte ropene, opplevde nettene og så redselen.

Vi merket hvordan et menneske kunne være hjemme fysisk, samtidig som en del av ham fortsatt befant seg ute i den mørke Nordsjøen sammen med kameratene som aldri kom hjem.

Som barn forstår man ikke hva et traume er. Man forstår ikke hvorfor far roper om natten. Hvorfor han våkner i panikk. Hvorfor han forandrer seg. Man vet bare at noe er galt. Og man blir redd.

Dette er en side av Kielland-katastrofen jeg mener Norge må våge å se ordentlig på: Traumet stoppet ikke ved den som overlevde. Det kom inn i familien. Det påvirket ektefellen og barna, og hvordan en familie........

© Dagsavisen