I Luk 15,1–2 står det at fariseere og skriftlærde knurret over at tollere og syndere holdt seg til Jesus. Jesus svarer på knurringen med tre lignelser. Alle handler om glede hos Gud over synderes frelse. Vår tekst, lignelsen om den fortapte og den hjemmeværende sønnen, er den tredje og lengste av de tre. Den er så lang at det denne gangen bare er plass til korte kommentarer.

Den tyske teologen K. H. Rengstorf mente at lignelsen handler om å reversere den jødiske «k’tsatsah»-kjennelsen (dvs.: at noen er blitt utstøtt fra familien sin). Den tesen er nok en overdrivelse. Men vi gjør rett i å tolke lignelsen så jødisk som mulig.

En klok konfirmantprest ga konfirmantene i oppgave å utforme lignelsen i fem–seks tegneserieruter. Deretter ba han dem svare på hvilken av de seks rutene de selv befant seg i. Forkynnelsen må møte tilhørerne med et lignende, ransakende, bots-spørsmål. Bot betyr «omvendelse». Og vår lignelsen er nettopp en omvendelseslignelse. Lukas skriver:

11 Og han (= Jesus) sa: En mann hadde to sønner.

12 Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av boet som faller på meg! Han skiftet da eiendommen sin mellom dem.

Her introduserer lignelsens tre roller. Farens rolle illustrerer Guds eget hjertelag, og Jesu hjertelag. De to sønnene har to roller som vi andre bør prøve oss selv på. Etter jødisk arverett (5. Mos 21,17) hadde yngste sønn krav på en tredjedel av farens eiendom. Lignelsen fortsetter slik:

13 Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.

14 Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet.........

© Dagen