Kapittel 23 i Matteusevangeliet inneholder Jesu domstale til fariseerne og de skriftlærde. Kommende søndagstekst er hentet fra avslutningsversene.

Jesu domstale til fariseerne og de skriftlærde begynner med en innledende anerkjennelse: «På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne.» (Matt 23,2). Uttrykket «Mose stol» betegner sannsynligvis embetet som forvalter av Moseloven.

Nå var fariseerpartiet på Jesu tid et mindretallsparti. Det var de Roma-vennlige religions-politikerne (og «liberal-teologene») i saduceerpartiet som hadde hegemoniet i Sanhedrin, Det Høye råd. Og de kontrollerte også yppersteprest-embetet i Jerusalem. Jesu innledningsord sier derfor implisitt at det ikke er saduceerne, men fariseerne, som med rette sitter på Mose stol.

Men denne anerkjennelse er deretter ikke hovedbudskapet i Jesu tale. Hovedbudskapet er derimot en sørgmodig samling Ve-rop over fariseerne fordi de ikke forsto den gammeltestamentlige arvesyndslæren radikalt nok. Menneskehjertet er totalfordervet etter syndefallet. Mens fariseerne fokuserte på en mer ytre rettferdighet (se mange detaljer i Matt 23,1–36).

Det er viktig å forstå Guds kjærlighet og Guds vrede riktig når vi på søndag har en slik tekst. Bibelen lærer gang på gang at Den treenige Gud er kjærlighet. Og det er et vesensutsagn. Det handler om både Faderen, Sønnen og Ånden.

Bibelen taler også gang på gang om Guds vrede. Det gjelder også både Faderen, Sønnen og Ånden. Men vrede-utsagnene er ikke vesens-karakteristikker, bare reaksjons-karakteristikker. Det er når Guds kjærlighet ikke blir besvart at Gud reagerer med vrede (mange........

© Dagen