Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Mitt mål er ikke å omskrive kristen etikk. Jeg vil derimot utfordre hvordan vi forkynner den – særlig i møte med unge mennesker som ikke kjenner seg igjen i formidlingen. For dersom de erfaringene de bærer på, konsekvent avvises som syndige og uvesentlige, kan selve forkynnelsen stå i fare for å gjøre evangeliet mindre troverdig.

Min opprinnelige kommentar i Vårt Land – skrevet i lys av podkasten Epleskrotten – handlet ikke først og fremst om dogmatikk, men om en pedagogikk som jeg mener har båret mye dårlig frukt. Jeg tror enhver lyttende sjelesørger kjenner igjen smerten til kristne som er blitt sittende igjen med unødvendig skyld og forvirring etter en virkelighetsfjern forkynnelse om kropp og seksualitet.

Espen Ottosen mener at jeg «etterlyser en annen forkynnelse om sex før ekteskapet» og at jeg begrunner det med at mange «har gode seksuelle erfaringer utenfor ekteskapet». Han trekker deretter paralleller til blant annet prostitusjon og polygami.

Den situasjonen jeg vil snakke om, er langt mer vanlig: En kristen formidler står foran en ungdomsgruppe og skal si noe om seksualitet og tro. Hva er målet da? Å få ungdommene til å synde mindre? Å forsinke debutalderen med en måned eller et år? Eller å formidle en........

© Dagen