Denne gangen var det først helt blankt hos meg da tiden nærmet seg for at det igjen var min tur å skrive andakt. Vanligvis har jeg tenkt på noe, hørt noe eller det har skjedd noe som plutselig ga meg en inspirasjon.

Forrige andakt formelig falt ned i hodet på meg mens jeg satt på bussen på vei hjem fra jobb. Jeg måtte bare ta fram skriveverktøyet, og før jeg var framme var andakten klar i grove trekk.

Men denne gangen var det tomt. Så på søndag sendte jeg en bønn opp til Kristus: Er det noe Du vil at jeg skal formidle? Neste dag, ved starten av ny arbeidsuke, begynte vi som jobber i Dagen slik vi starter alle uker: Med et mandagsmøte hvor bibel og bønn er en selvsagt del.

Kollega Sofie Braut hadde da blitt minnet om et vers, som man sier i bedehusland, fra en bok i Det gamle testamente. Nemlig Esras bok, kapittel 1 og vers 1:

«I det første året Kyros var konge i Persia, vakte Herren en tanke i ham for at det ordet som Herren hadde talt gjennom Jeremia, skulle bli oppfylt.»

Og da løsnet det. I løpet av noen sekunder hadde jeg klart for meg hva andakten skulle handle om: tankene våre. De som kommer fra Gud, de som kommer fra den vonde, og de som kommer fra oss selv.

Hvordan oppstår tanker?

Ofte er vi kristne som lever i det 21. århundre mer preget av modernistisk eller materialistisk tankegods enn vi liker å innrømme. Kanskje vi ikke engang vet om det. Ett eksempel på det gjelder vår hjerne og hvordan tanker oppstår i vårt sinn.

Mange tar det som........

© Dagen