Til helga er jeg medarrangør på et idrettsarrangement for ungdom. Det er forventet storinnrykk av tenåringer fra fjern og nær. Dette har de gledet seg til lenge. Tirsdag trillet det inn en mail fra forbundet. Den handlet om hvordan vi skal forholde oss til kong Haralds død. I mailen oppfordret de til følgende: Ett minutts stillhet. Flagging på halv stang. Eget bord med hvit duk, stearinlys, bilde av kongen og gjerne en blomsteroppsats. Svart tape til dem som ønsker å gå med sørgebånd.

Og helt til slutt: «Arrangementet skal foregå i en dempet tone. Det er rom for å spille musikk for å skape en fin atmosfære, men tenk på hvilken type musikk som benyttes». 

- Pirrernysgjerrigheten

Nå, tenkte jeg da jeg leste dette med «dempet musikk» på et ungdomsarrangement, nå har det gått for langt. 

Kong Harald er død. Blomsterhavet på Slottsplassen viser hvor glade nordmenn har vært i kongen sin. De har minnet ham med blomster, lys og minneord. Helt siden fredag har norske medier vært tapetsert med kongestoff. Som Dagblad-kommentator har jeg selv vært en aktiv del av denne dekningen. Lørdag ble jeg til og med så rørt av kong Haakons tale at jeg nesten tok til tårene på direktesendt tv. 

Men det går an å ha to tanker i hodet på en gang: For livet ellers går sin vante gang. Det er matpakker som skal smøres og jobber som skal gjøres. Det offisielle Norge stopper kanskje opp når kongen dør, men det gjør virkelig ikke verden og livet ellers. 

Regjeringen har fastsatt at vi er i en «nasjonal sørgeperiode». Utover det at statlige, militære og kongelige bygninger skal flagge på halv stang, gjelder «ingen klart definerte........

© Dagbladet