ØYAFESTIVALEN (Dagbladet): Vi hadde sneket oss inn i amfiet fra høyresiden og hadde fin utsikt til Wilco. Det var akkurat som forventet: Gitarene var mjuke. Stemmen til Jeff Tweedy falt som høstløv over oss. Folk så ut til å kose seg glugg. 

Ikke jeg. Jeg var i ferd med å få fullstendig hetta.  Ungdomstiden fra tidlig 2000-tall skylte over meg som en tsunami. Minnene strømmet på. Hvor mange ganger har jeg sett Wilco, egentlig? Bandet er jo større norgesvenner enn Bonnie Tyler. Herregud, jeg tror jeg har WILCO-PTSD!

Jeg holdt bare én låt. Årsaken? Jeg hater, hater, hater nostalgi. 

Jada, jada, jeg vet at dette er en upoulær mening. Jeg har tross alt rantet om dette på mang en fest og fått kraftig motstand hver eneste gang: Jeg mener generelt at nostalgi er et problem, spesielt når det kommer til musikk. Altfor mange oppegående mennesker stagnerer i musikksmaken de hadde da de var 25 og de kommer seg ikke videre. De slutter å være nysgjerrige på ny musikk og holder seg til det de hørte på da de var unge. Det er friksjonsløst, behagelig og minner dem om den beste tiden i livet. Hvem trenger ny musikk så lenge det finnes The Cure?

Eric (52) slet med magen- så fant han løsningen

Åh, dette har irritert meg i årevis!

Nostalgi betyr romantisering av det forgangne, står det i Store norske leksikon. Det er «lengsel tilbake til en tidligere del av ens liv eller en tidligere tid». Ordet har sin opprinnelse i de greske ordene nostos, som betyr hjemkomst, og algos, som betyr smerte. 

Det var kanskje denne smerten jeg opplevde her om dagen, da jeg oppdaget at NRK nå har et egen program med musikken fra nittitallet. Ikke nødvendigvis kvalitetsmusikken fra nittitallet, neinei, radioprogrammet «Nitti» gir «en hel time med musikk fra........

© Dagbladet