Etter at Arbeiderpartiet mistet sitt rene flertall ved valget i 1961, har hovedregelen vært at Norge holder seg med mindretallsregjeringer. Regjeringene til Per Borten (Sp) (1965-71) og Jens Stoltenberg (Ap) (2005-13) er de lengste sammenhengende flertallsregjeringene etter det. Kåre Willochs og Erna Solbergs regjeringer hadde kortere perioder der de hadde et parlamentarisk flertall bak seg, men måtte i hovedsak søke støtte fra partier utenfor regjering. Norge er et annerledesland på dette feltet.

Det vanlige har vært mindretallsregjeringer. Kjell Magne Bondeviks (KrF) første regjering (1997-2000) hadde for eksempel bare 42 av 165 stortingsrepresentanter bak seg.

Hvorfor er det sånn? Hovedgrunnen er valgsystemet, som ikke åpner for oppløsning av Stortinget og nyvalg mellom de ordinære valgene. Å prøve å disiplinere velgerne til å støtte opp om et flertall er altså ikke mulig i Norge. Det er heller ikke krav om stortingsflertall gjennom et innsettelsesvedtak, «investitur», for en ny regjering. Det er bare avsettelsesvedtak, altså flertall for et mistillitsforslag eller et kabinettspørsmål, som kan felle regjeringen. Ingen av delene har skjedd på 2000-tallet. Den........

© Dagbladet