PÅ en liten time tok norsk friidrett to EM-gull. Det skjedde fordi sporten til slutt skjønte sitt eget beste.

Det er bare noen måneder siden ledelsen tvilte på satsingen på mixstafett, og droppet å sende lag til kvaliken for VM neste år. Så fikk Amalie Iuel løftet det hele i gang, godt hjulpet av lagkameraten Karsten Warholm.

Resultatet kom i Birmingham i går kveld for de to vennene sammen med et fantomløp av ganske ukjente Andreas Kulseng og den fenomenale ankerkvinnen Henriette Jæger. 

Dette stafett-gullet drar med seg en glede som norsk friidrett vil få nytte av i år framover.

Akkurat som den samme friidrettsledelsens trofaste forsvar av Jakob Ingebrigtsen i konflikten med trenerpappa Gjert, hjalp den ennå unge olympiamesteren tilbake i toppen fra en fæl periode.

I dette mesterskapet stiller Norge for første gang på flere år en samlet tropp helt uten forstyrrende bråk i kulissene.

Så mye smitter gleden over fellesskapet i sporten landet rundt.

Og sånn har norsk friidrett reddet seg selv.

DENNE nye sterke lagfølelsen har i tillegg dratt individualisten Jakob Ingebrigtsen tettere til landslaget. 

Etter år med en opprivende familiekonflikt, en irriterende skade og plagsom sykdom, har den utviklingen hjulpet storløperen tilbake mot hans vante nivå:

Da overskygger også Jakob sin glede over bare å få være med, alt annet.

I BIRMINGHAM hadde han den faste treningsgruppen rundt seg i 5000 meter-finalen, og ble støttet av et samlet norsk landslag. Endelig uten eks-trenerpappaen for tett ved.

Gullmedaljer har egentlig Jakob nok av fra før.

Helt fra han som 17-åring forbløffet et fullsatt Olympiastadion i Berlin  med gull både på 1500 og 5000 meter, har han eid disse distansene i Europa.

Tre mesterskap på rad har gitt seks gull. I kveld kom det sjuende etter et taktisk perfekt løp.

For dette var Jakob Ingebrigtsen til å kjenne igjen. Sist i feltet det meste av tida. 3000 meter ble passert nesten minuttet seinere enn han er god for og så skled han likevel opp i tet akkurat som han ville:

Med bare 50 meter igjen lekte han inn enda et gull:

- Det er jo fantastisk. Jeg har tvilt mye, men likevel hatt et håp, sa han til NRK, og la til:

- Det å komme tilbake og føle at jeg er frisk, er det viktigste.

Nå er han klar for å restarte en av friidrettens mest oppsiktsvekkende karrierer. 

FRA Berlin den sommeren for åtte år siden kom jo historien om «et norsk superbarn»; en spinkel tenåring med en kropp som var som skapt for å løpe fortest i verden på lange distanser.

Denne fortellingen om et unikt genmateriale langt fra nord gikk kloden rundt, sammen med beskrivelsen av det helt spesielle familiære........

© Dagbladet