Det skal ikke gå an. Det skal ikke være mulig at folk sitter klistret til fjernsynsapparatet i time etter time for å se et fly som takser inn til ankomsthallen, en buss som suser sørover E6 og en folkemasse på Oslos hovedgate som venter og venter. Og venter. De 150 000 menneskene som ventet lot seg heller ikke forstyrre. Dette var en form for samhold, nasjonalt samhold, alle ville ha med seg.

Rørende møte med Solbakken

Det er vanskelig å finne parallelle hendelser. Etter fredsdagene i 1945 er det dagene etter terroren 22. juli 2011, OL på Lillehammer i 1994 og kong Olav Vs død i 1991 som nevnes som hendelser som på liknende måte har bygget opp samme form for fellesskapsfølelse. Isolasjonsårene under pandemien og en hverdag der stadig mer av den mellommenneskelige kontakten skjer digitalt, gjorde følelsen av å være med på noe stort enda sterkere mandag kveld.

Nå skal «alle»ha denne

Derfor holdt folk ut i timesvis med å ikke se noe som helst. Både i stuene hjemme og i hjertet av Oslo satt folk og ventet på et glimt av noe eller noen. Litt som å sitte å se på en lang etappe av Tour de France (sykkelrittet Frankrike rundt), der ingenting skjer før de siste ti sekundene.

Det er prestasjonen til herrelandslaget i fotball som i utgangspunktet har brakt fram denne nærmest sensasjonelle ekstasen. Da handler det ikke bare om prestasjonene på banen, men også om det de har vist mellom kampene. De vet hvor de kommer fra og de forstår at de rører folkets - og kongehusets - hjerter gjennom sin jordnære og takknemlige opptreden.

Medier: Dette skal han i Italia

Kongehuset har med sin oppriktige interesse og sin avslappede stil brukt den samme anledningen til å knytte bånd til befolkningen. Det er helt umulig å tenke seg at kong Charles eller kong Carl Gustaf ville stått i sommerlett, kortermet skjorte og latt seg bevege av noen fotballspillere, hvorav én ankom Slottet i badesandaler. Det er heller ikke mulig å se for seg britiske prins William slå rotakten med en stortromme, slik kronprins Haakon........

© Dagbladet