«Jeg hadde ikke risikert å få dagen min ødelagt av en skrikende baby». 

I en Facebook-tråd diskuteres det flittig blant damene. Tema er bryllup og barn. Én forteller at hun ikke vil at bestevenninnen skal ta med sin åtte uker gamle baby i bryllupet sitt. Hun er redd den vil stjele oppmerksomheten på den store dagen hennes. Jeg leser gjennom et opphetet kommentarfelt, til både underholdning og forskrekkelse. Det viser seg at flere faktisk er villige til å ekskludere nære venner fra bryllupet sitt fordi selv spedbarn ikke er velkomne. 

«Min forlover får en baby veldig tett på, og da kommer vi til å si at en av foreldrene må droppe å komme og heller være hjemme med babyen, hvis de ikke får barnevakt», skriver en annen. 

Å ekskludere barn og babyer fra bryllupet sitt er selvsagt et valg brudeparet står fritt til å ta. Men det er også et av flere kjennetegn på en tendens som har blitt tydelig for meg de siste månedene. Midt i min egen bryllupsplanlegging, omgitt av andre kommende bruder og skyldig i å ha tilbragt litt for mye tid i ymse grupper på Facebook, har jeg fått et ufiltrert innblikk i folks planer, budsjetter og vurderinger. 

Påskebonanza igang: Andeler her

Et kokko-univers som jeg ikke visste eksisterte, har åpenbart seg. 

Bryllup i dag, for ganske vanlige folk, har blitt russetid for voksne. På samme måte som det for russen handler om å vise frem den mest påkostede russebussen, handler det for mange brudepar å stelle i stand et overdådig kalas, planlagt til fingerspissene, og som savner sidestykke. Til felles har de også forventninger om fri bar og at de gjerne er villig til å blåse av flere hundre tusen. 

Oppmerksomhets-industrien

Konsepter jeg ikke visste fantes, som å leie inn profesjonelle toastmastere, er tydeligvis en greie. Skal du ha en god fotograf? Da må du regne med en startpris på 40 000 kroner. Doble beløpet for en video som fanger hvert rosenrøde øyeblikk gjennom dagen. Enkelte tilbyr til og med å skreddersy bildene spesifikt til Instagram-innlegg. Store logistiske krefter settes i sving for å få ankomster med såpebobler og avskjeder med stjerneskudd - alt for det perfekte blinkskudd.

Nordmenn gifter seg senere enn før, og gjennomsnittsalderen for førstegangs ekteskap har økt jevnt siden 1960-tallet.

I dag er det vanlig at både kvinner og menn er i 30-årene før de gifter seg.

Flere velger samboerskap uten ekteskap, og økonomi er en viktig årsak til at mange venter.

Antallet utenlandsbryllup har økt, og i 2024 ble det registrert 1720 vielser i utlandet.

Norske par bruker i snitt 176.000 kroner på bryllup.

For dagens bruder holder det heller ikke med én brudekjole. «Kjole nummer to» er et selvsagt begrep, og invitasjoner kommer ofte med detaljerte kleskoder som gjør gjestene til kulisser. For ikke å snakke om at stadig flere synes det er en god idé å legge bryllup til det store utland og forvente at gjester punger ut for en langhelg i Italia. Er det egentlig innafor?

I kulissene står en grådig bryllupsindustri som hvisker: «Dagen er bare din». Det er jo sant, men har det gjort at folk har glemt hva en bryllupsfeiring egentlig er? Den individualistiske bryllupskulturen som har vokst frem, der hensynet til brudeparets opplevelse og deres idé om den perfekte dag, har altså gått så langt at nyfødte babyer ikke er velkomne av frykt for et lite klynk under middagen.  

Bryllup, som tradisjonelt har vært en familiebegivenhet og en fellesskapsmarkering, likner mer på et profesjonelt prestisjeprosjekt. Kutt barn, eller kutt tanter, kutt hvem du vil. Men hvis en åtte uker gammel baby oppleves som en trussel mot drømmedagen, er det kanskje ikke babyen det er noe i veien med. Jeg kan også fantasere om et slott i Frankrike og en barnefri middag. Blir likevel jakten på den perfekte dag viktigere enn at familie og venner er til stede, håper jeg noen rister litt vett i meg.  

Denne uka kunngjorde J.D. Vance (41) at boka hans «Communion: Finding My Way Back To Faith» blir utgitt 16. juni. 

Boka handler om hans konvertering til katolisismen.

Men allerede måneder før boka kommer i butikkhyllene skal forsiden på boka inneholde en pinlig feil. På bokomslaget, som skal publiseres av hovedforlaget til HarperCollins, er det en sjarmerende hvit kirke i landlige Appalachia-området.

Det er bare ett problem:

Kirka som er avbildet er ikke katolsk. 

Illustrasjonsbildet er av Mount Zion Church i Elk Creek i Virginia - en metodistkirke tilhørende United Methodist Church, ifølge The Bulwarks nasjonale politiske reporter Joe Perticone, gjengitt av The Independent. 

- Mount Zion er utvilsomt fotogen, noe som også er grunnen til at det er et populært stockbilde. Valget av bildet framstår merkelig for meg, ettersom visepresidenten har vært tydelig på sin katolske tro, skrev Perticone i avisa.

«USAs visepresident JD Vances kommende bok om hans konvertering til katolisismen inneholder en pinlig glipp - kirka som er avbildet på forsiden, er ikke katolsk», skriver The Independent. 

I’ve been writing this book for a long time, and I’m honored to finally be able to share the full story with you all. Communion is about my personal journey and how I found my way back to faith.It will be available in June, but you can pre-order today: https://t.co/UANx672Q1S pic.twitter.com/ybtW3tE1KB— JD Vance (@JDVance) March 31, 2026

I’ve been writing this book for a long time, and I’m honored to finally be able to share the full story with you all. Communion is about my personal journey and how I found my way back to faith.It will be available in June, but you can pre-order today: https://t.co/UANx672Q1S pic.twitter.com/ybtW3tE1KB

Vance konverterte til katolisismen i 2019.

- Historien om hvordan jeg fant tilbake til troen, skjedde selvsagt bare fordi jeg først hadde mistet den, sier Vance om den nye boka, ifølge en pressemelding fra forlaget.

En talsperson for Vance ba om at henvendelser rettes til forlaget i stedet for visepresidentens team. I skrivende stund har ikke forlaget kommentert påstandene om den pinlige tabben. 

© Dagbladet