Det var klamt og nesten tropisk i byen. Min to år gamle datter og jeg hadde, i likhet med halve Oslo, vært på stranda. Etter en lang og deilig dag i vannkanten, skulle vi ta bussen hjem. Den første bussen var stappfull. Den andre likeså.

Da den tredje kom, presset jeg meg om bord med barnevogn og barn. Jeg er gravid, og såpass langt på vei at det jeg driver med ikke kan kalles for å gå, men en slags vagging.

Inne på bussen er det overfylt, og alle setene er for lengst okkupert i det jeg får satt fra meg vogna og snur meg for å finne et sete. Jeg ser meg rundt, prøver å møte noens blikk. Tenker – noen ser vel at jeg trenger å sitte? Det er oppimot 30 grader. Jeg står midt i en svett menneskemasse, høygravid med et lite barn, og holder meg fast så godt jeg kan mens jeg leter etter en plass. Ingen tilbyr seg.

Til slutt må jeg rope: «Er det mulig å få sitte?»

Jeg får et sete etter mitt lille nødskrik. Men så oppdager jeg en eldre dame i midtgangen. Hun klamrer seg til en stolpe, mister stadig........

© Dagbladet