Fuglekvitter og sus i trærne gir oss ikke lengre vårt daglige dopamin, til det er disse lydene og opplevelsene for langsomme. Vi må ha med oss vår virtuelle hund til å glede oss på spaserturen. Et fenomen du kjenner deg igjen i?

Når jeg kjører til jobb så hender det at denne turen foregår likt som når barn i skolealder skal til skolen. Jeg gledes stort de gangene jeg ser barn som hopper i sølepytter, aker på fersk snø eller tuller og ler langs veien. Men disse gledesstundene er det langt mellom. Stort sett ser jeg først et lys tilkoblet en slapp arm i hoftehøyde etterfulgt av en Quasimodolignende figur som uttrykksløst får tilført små doser dopamin uten at det gir en nevneverdig positiv stimuli. Og når barnet ankommer skolen og første time starter er dagens forsyning av dopamin allerede brukt opp slik at til tross for en lærers bestrebelser så finnes ikke undervisningen appetittlig.

Heldigvis forsvinner mer og mer av skjermen ut av........

© Dølen