På nettavisen til Dølen mener Olav Røssum det er uheldig når tre partier går sammen og tar avgjørelser i lukkede møter. Det er ikke heldig for engasjementet og ødeleggende for lysten til å drive med politisk arbeid.

Han mener diskusjonene burde vært tatt i åpent lende, framfor at alt avgjøres på gruppemøter.

I en annen artikkel om Kåja kraftverk og den nye næringsparken argumenterer Terje Sørlie og Håkon Hermansson (Ap) for at langsiktige kraftkjøpsavtaler med bedrifter i næringsparken kan gi kraftutbyggerne mer forutsigbare inntekter og gjøre Kåja kraftverk lønnsomt.

De uttaler: «Det var slik landet ble bygd en gang i tiden. Da ble det bygd med kraftkjøpsavtaler. Da bygde de kraftverk, og så kom næringen etterpå og kjøpte strømmen til en fastpris.»

Den historiske framstillingen til Sørlie og Hermansson er noe forenklet.

Minst like viktig var den politiske kampen om hvem som skulle eie vannkraftressursene, hvem som skulle få utnytte dem, og hvordan verdiene fra naturressursene skulle komme samfunnet til gode.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet oppdaget både norske og utenlandske investorer hvilken enorm økonomisk verdi som lå i norske fossefall. Det oppstod en omfattende handel med fallrettigheter. Noen kjøpte rettighetene billig fra grunneiere for å selge dem videre med betydelig fortjeneste.

Den politiske reaksjonen kom raskt:

1906 – Panikkloven: Stortinget grep inn for å hindre at verdifulle vannfall ble kjøpt opp og kontrollert av utenlandske kapitalinteresser. Loven innførte konsesjonsplikt for selskaper.

1906 – Panikkloven: Stortinget grep inn for å hindre at verdifulle vannfall ble kjøpt opp og........

© Dølen