Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da jeg vokste opp, var den kalde krigen på sitt mest iskalde. Trusselen om at «ballongen kunne gå opp» var ikke en fjern tanke, men en del av hverdagen. U-2-flyene opererte fra Bodø, og Nikita Khrusjtsjov truet å stryke byen av kartet. Sovjetiske trålere lå tett i havområdene våre, og ingen visste hva de egentlig drev med.

Vi hadde ikke mobiltelefoner, internett eller digitale varslingssystemer. Men vi hadde noe annet: tilfluktsrom, evakueringsplaner og en befolkning som visste hva de skulle gjøre hvis krisen kom.

Bakerst i telefonkatalogen sto evakueringsrutene listet opp, sammen med numre for varsling og informasjon. Beslutningstakerne var ikke navngitt, men møtestedene deres var det. Vi visste hvor vi skulle, hvem som skulle hvor, og hvilke ressurser som skulle stilles til rådighet. Selv vi ungdommer hadde oppgaver – blant annet å levere kjøretøy til bestemte steder ved mobilisering.

Kort sagt: myndighetene ga inntrykk av kontroll.

I dag hevdes det at situasjonen er mer tilspisset........

© Avisa Nordland