Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi lever i en tid hvor kunnskap er tilgjengelig for alle, og hvor selv den mest kompliserte informasjon kan finnes med noen få tastetrykk. Likevel er det noe merkelig som skjer i møte med islam: Jo mer vi vet, jo stillere blir det. Ikke blant dem som frykter islam, men blant dem som faktisk kjenner til religionens tekster, historie og praksis – forskere, akademikere, journalister. Hvorfor tier de som vet?

Det minner litt om et spørsmål den italienske fysikeren Enrico Fermi stilte: Hvis det finnes intelligent liv der ute i universet – hvorfor har vi ikke sett noen tegn til det? Overført til vår situasjon: Hvis farene og utfordringene knyttet til visse sider ved islam er godt dokumentert – hvorfor ser vi så lite debatt om det? Hvor er de kritiske røstene? Hvorfor så mye stillhet?

Islam er mer enn religion – det er også ideologi

Det første vi må forstå, er at islam, i sin tradisjonelle og ortodokse form, ikke bare handler om tro og bønn. Det er også et lovsystem (sharia), et politisk rammeverk og en sosial orden. Dette er godt dokumentert i bøker som Bernard Lewis’ The Crisis of Islam og Hans Küngs Islam: Past, Present and Future. Lewis, en av de mest anerkjente islamekspertene i Vesten, påpeker hvordan enkelte deler av den islamske verden fortsatt henter sin legitimitet fra religiøse tekster – og ikke fra demokratiske prinsipper som ytringsfrihet, likestilling eller religionskritikk.

Dette betyr ikke at alle muslimer ønsker et teokrati. Langt ifra. Det finnes mange muslimer som tolker sin tro fredelig, personlig og kontekstuelt. Men det betyr samtidig at når islam tolkes bokstavelig og ortodokst, er det vanskelig å kombinere den med verdiene i et åpent, liberalt demokrati. Det er her skillet går – ikke mellom mennesker, men mellom to ulike systemer: et religiøst-ideologisk og et sekulært-demokratisk.

En frykt for å trå feil

Likevel er det få i akademia og offentlighet som tør å snakke høyt om dette. En viktig grunn er frykt. Ikke nødvendigvis for fysisk vold, men for å bli stemplet: som rasist, islamofob, eller som en som «slår nedover».

Denne frykten fører til selvsensur. Og selvsensuren gjør at vi unngår spørsmål som burde vært stilt, slik Ayaan Hirsi Ali også peker på i boken Heretic: Why Islam Needs a Reformation Now. Hun mener islam trenger en modernisering, nettopp for å kunne eksistere i harmoni med moderne samfunn. Men hennes stemme har i lang tid vært marginalisert – ikke fordi hun mangler innsikt, men fordi hun utfordrer en hellig ku i vår samtid.

God vilje kan bli naivitet

Mange akademikere og meningsbærere har en oppriktig vilje til å vise solidaritet med muslimer – særlig etter årtier med vestlig kolonialisme og krig. Det er prisverdig. Men det kan også gjøre oss blinde for reelle problemer.

I kjølvannet av 11. september 2001 og krigen mot terror har mange i Vesten ønsket å vise at «ikke alle muslimer er terrorister». Det er en sannhet. Men i ønsket om å skille mellom ekstremister........

© Avisa Nordland