Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I mange familier oppleves skurring i kontakten mellom generasjonene. Både oksen og kua kan glemme at den har vært kalv. Av og til tror egget at det kom før høna. Motstridende og egenrådige holdninger kan gi seg utslag i manglende respekt begge veger. Ord som egner til å skape større avstand flommer gjerne fra begge fronter. Det er naturlig at det er en viss opposisjon hos den yngre garde, men hva er begge parter tjent med i det lange løp? Er det mulig og ønskelig å nærme seg hverandre når avstanden er blitt så stor at verbale steiner kastes og man til og med går til sak mot hverandre? Hva er stoda bak fasaden f.eks. i en kjent løperfamilien fra Sandnes, som har preget avisspalter og rettssal denne forsommeren?

Det er et norsk fenomen å trekke nisselua ned over ansiktet å være seg selv nok. Å kun bry seg om egen fortreffelighet er rot til ikke å løse konflikter, men å vedlikeholde slike. I den bejublede løperfamilien er åpenbart gener av denne sorten gått i arv og kan minst skimtes på begge sider av generasjonskløften. Når blir de involverte lei av å kun bry seg om seg selv? Dette er jo familie, er det ikke naturlig å løfte blikket og omfavne sin bror, søster eller mor? Vonde følelser kan dyrkes, men det er neppe den mest fruktbare vegen å gå. Skal man komme videre i livet og få gode år, må fortiden legges bak og andre få en ny sjanse i eget liv. Om forutsetninger for forsoning er til stede, er det en anbefalt veg fra psykologhold. Lignende toner har vært messet fra........

© Avisa Nordland