Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En del mennesker tror at gjenopprettelsen av nasjonalstaten Israel hviler på Balfourerklæringen av 2. november 1917. Men Balfourerklæringen var ikke folkerett. Den var kun et skriftlig løfte fra Storbritannias utenriksminister til landets ledende sionist, lord Walter Rothschild. Bakgrunnen var Den Første Verdenskrig og den fortvilte situasjonen Storbritannia befant seg i tidlig i 1917 sammen med Frankrike og Russland, den såkalte ententen. USA var fortsatt nøytral, og på kontinentet var ententens styrker kommet under drepende press fra sentralmaktene, Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det Osmanske Rike (det tyrkiske imperium). Nederlag for ententen var en reell mulighet.

Kjemiprofessor Dr Chaim Weizmann ved Manchester University, en jøde, var verdens fremste autoritet på aceton. Fra aceton hadde han utviklet et uovertruffent raskt og kraftig artillerikrutt. Storbritannias utenriksminister, Arthur Balfour, kommanderte derfor Weizmann å forestå produksjon av dette kruttet i industriell skala. Weizmann gikk med på det mot løfte fra Balfour om Storbritannias støtte til gjenopprettelse av en jødisk nasjonalstat etter krigen. Weizmann fikk til denne produksjonen, det nye kruttet endret krigens gang, og Balfour holdt sitt løfte. 

Ulike internasjonale prosesser, fra Fredskonferansen i Paris via blant annet Versailles-traktaten i 1919 og San Remo-vedtaket i 1920, førte fram til den folkerettslige gjenopprettelse av en egen nasjonalstat for jøder fem år etter Balfour. Det skjedde i Folkeforbundet, der dette ble vedtatt i overensstemmelse med gyldige prosedyrer for internasjonal folkerett. Forhandlingene ble sluttført den 24. juni 1922. I denne folkerettsprosessen oppsto nye nasjonalstater og nye grenser i blant annet Europa og Midtøsten. Norge fikk råderett over Svalbard, og jødefolket fikk råderett over mandatområdet Palestina. Norge og Israel stilte folkerettslig likt.

De områdene det Osmanske Rike hadde okkupert ble fordelt mellom bare to av de folkeslagene som bodde der, arabere og jøder. Kurdere, armenere, drusere og assyrere, med flere, ble alle oversett. Jødene fikk Palestina, som utgjorde 5 %, med eksplisitt mandat til tett bosetning. Araberne fikk hele 95%: Syria med Libanon og Mesopotamia (Irak), og har hatt all grunn til feire dette fredsoppgjøret hver eneste dag siden. Men i stedet har arabiske ledere brukt sin energi til å protestere på at de ikke fikk alle 100 %. Frankrike ble gitt tilsyn og ansvar for mandatene med hovedsakelig arabisk befolkning med unntak av Mesopotamia. Storbritannia fikk tilsyn og ansvar for mandatene Mesopotamia og Palestina.

Kort tid deretter ble imidlertid alt land i Palestina øst for elven Jordan – hele 77 % av jødenes mandatområde – okkupert av en hashemittisk arabisk hær fra Mekka.........

© Avisa Nordland