Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kort tid før Stortinget tok sommerferie i 2025, redegjør Støre-regjeringen grundig på sin nettside om statusen til Nordisk samekonvensjon.

I offentligheten er det fortsatt stille om konvensjonsteksten som tegner et fremtidig bilde av en grenseoverskridende sameregion med vetorett til sametingene. I Arendals-uka er samekonvensjonen ikke oppført som tema, men kan for alt det jeg vet, bli omtalt når UiT slipper til med temaet sannhet og forsoning.

Samekonvensjonen er en veiledning i en politisk makterobring som endrer samfunnsstrukturen og livet på Nordkalotten. Diskriminering på avstamningsrelatert og etnisk grunnlag skal institusjonaliseres. Stikk i strid med folkeretten og vår diskrimineringslov.

Sammen med «ILO-169-urfolkskortet» og konsultasjonsplikten vil en ratifikasjon av samekonvensjon, avskaffe reelt folkestyre, skape bremseklosser for samfunns- og næringsutvikling og påføre offentlig sektor mye ekstraarbeid og merutgifter til økt byråkrati.

Sakte, men sikkert, blir beslutninger i sametingene, Samereådet (Nordisk-Russisk Sameråd) og Samisk Parlamentarisk Råd (SPR) premissgivende også for nordområdepolitikk. (I SPR har to sameorganisasjoner i Den Russiske Føderasjonen i nord, møte- og talerett.)

Kunnskap om den ca 30 år lange prosessen med å oppnå politisk enighet om Nordisk samekonvensjon, er nyttig og viktig informasjon for å forstå hvorfor samelandsideologene med begrepet konsultasjoner mener samtykkedialog. Mere om det passerte i utviklingen av samekonvensjonen, omtaler jeg derfor nedenfor.

Fraværet av åpen debatt om konvensjonen, er sørgelig greier, men ikke overraskende. I sentrale samepolitiske saker, inngår triksing og fiksing, plutselig saksbehandling i lukket rom, som en viktig del av utrednings- og beslutningsprosessene.

ILO-konvensjon nr 169 er........

© Avisa Nordland