Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De siste dagene med midnattssol kjemper en stille kamp mot de høyeste fjelltoppene. Jeg sitter på den gamle steinen som har vært mitt faste tilholdssted gjennom førti somre, lengst ute mot Vestfjorden. Havet ligger nesten urørlig. Lyset hviler over fjellene som om natten har glemt å komme.

Jeg vet at dette blir årets siste vandring i midnattssolen.

For en fjellvandrer er slike netter en gave.

Klokken nærmer seg to da jeg går ut. Luften er mild. En svak bris stryker gjennom det lange gresset, og på stråene glitrer de første duggdråpene. Det er høstens første, nesten usynlige hilsen.

Jeg stanser et øyeblikk.

Det er som om naturen holder pusten.

Halvveis opp fjellet skjer det.

Bare noen meter foran meg sitter en stor havørn. Den vender blikket utover........

© Avisa Nordland