Flyet som styrtet i Altafjorden
Kronikk
Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
I sommer har Altaposten publisert en serie avisartikler om hva som ut fra tilgjengelige kilder skjedde i tilknytning til denne hendelsen og hva som har framkommet av opplysninger i etterkant. Som forfattere av artikkelserien har vi forsøkt å finne fram til dokumenter som kan gi svar på hvilket fly som styrtet, hvor det kom fra, hvorfor det styrtet og hvorfor all informasjon om funn ble strengt hemmeligholdt. Gjennom artikkelserien har vi avdekket at det fortsatt lever vitner til hendelsen som i ung alder så den dramatiske flystyrten. Vitner som ble beskyld av myndighetene for å snakke usant. Vitner som ikke ble omtalt offentlig. Vitner som ikke ble avhørt og vitner som i ettertid har levd uten å få svar på hva som skjedde.
Da vi startet på arbeidet med artikkelserien, antok vi at det ville være mulig å få utlevert alle dokumenter som finnes om leiteaksjonen i offentlige arkiver. Etter 66 år anså vi det som utenkelig at de involverte myndighetene fortsatt hadde hjemmel og saklige begrunnelser for å kunne holde relevante dokumenter fortsatt hemmelig for offentligheten.
Arbeidet med å få tilgang til dokumentene har brakt oss til følgende erkjennelser:
1) Tilnærmet alle dokumenter som ble utstedt av lensmannskontoret i Alta og hos politimesteren i Vest-Finnmark har blitt makulert og ikke blitt innlevert etter reglene til Statsarkivet i Tromsø.
2) Når Altaposten i 1986 ba marinen om å få utlevert rapporten fra skipssjefen på KNM «Arendal», var svaret at rapporten dessverre var makulert ved en misforståelse like før.
3) Når vi spurte Riksarkivet om å få kopi av dokumenter i saken, var svaret at de ikke hadde mottatt noe arkivmateriale for tiden etter andre verdenskrig fra den militære etterretning, Forsvaret overkommando II, og heller ikke fått noen arkiver fra etterretnings- og overvåkingsorganer i Politiet.
4) Når vi ba Etterretningstjenesten om å få innsyn i materialet relatert til flystyrten i Alta 1. juni 1958, fikk vi til svar at Etterretningstjenesten m.v.f. 1.1.2019 «fikk unntak fra innsynsretten i offentlighetsloven for dokumenter som Etterretningstjenesten behandler etter etterretningstjenesteloven».
5) Når vi spurte Stortingets kontrollkomite om det ved lovendringen fra 1.1.2019 var tilsiktet at 67 år gamle dokumenter av stor offentlig interesse skal være hemmelige, var svaret at komiteen hadde behandlet vår henvendelse, men at de «dessverre ikke kunne hjelpe oss» på grunn av den siste lovendringa.
Når Altaposten i 1986 spurte om forsvaret hadde vurdert å gjenoppta letingen i Alta med ny teknologi (mini-ubåt), var svaret fra Forsvarskommando Nord-Norge: «Forsvaret har gått igjennom alle dokumenter i denne saken for noen år siden, men man fant ingen nye momenter som tilsa gjenopptatt leting.- Når det gjelder leting, bør det være spesielle årsaker til stede. Enten må det framkomme nye opplysninger, eller det må utøves press fra pårørende. I denne aktuelle saken foreligger det ikke nye opplysninger og det er jo tilsynelatende ingen pårørende som kan kreve letingen gjenopptatt med nye teknologi».
Gjennom artikkelserien har vi avdekket:
1) at det under letingen i juni 1958 med stor sannsynlighet ble gjort funn av deler av et fly i lettmetall,
2) at folk som etter 1958 har drevet linefiske i det aktuelle område av Altafjord, har fått opp mindre deler i lettmetall,
3) at Alta dykkerklubb i 2000 fant en flyving på bunnen av Altafjord som var........
© Avisa Nordland
