Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

5. oktober feirer vi Verdens lærerdag. Det fortjener lærerne. Kanskje ekstra mye akkurat nå. For det blåser rundt norsk skole. PISA-resultater diskuteres, analyseres og bekymrer. Mange har sterke meninger om hva skolen trenger mer av, mindre av, eller burde gjort annerledes. Og det er bra. Skolen er for viktig til ikke å diskuteres. Men midt i all debatten er det lett å glemme dem som møter virkeligheten bak statistikken hver eneste morgen: lærerne. 

Lærere som møter et klasserom og skal tilpasse opplæringen til 30 elever, 30 historier og 30 måter å møte dagen på. Som skal lære barn fag, å lese, skrive og regne. Som skal skape et fellesskap som inkluderer alle, håndtere konflikter, se både elevene som roper høyt og de som er stille i bakgrunnen – og de midt imellom. Som balanserer samarbeidet med foreldre, kolleger, skoleledelse og hjelpetjenester, og som vet at dagen sjelden blir slik den var planlagt. Læreren som gleder seg til, og trives i jobben sin – de fleste gjør det. Læreren som noen ganger gruer seg til arbeidsdagen. Læreren som tar med jobben hjem. Ikke fordi han må, men fordi det er vanskelig å legge bort tanken på eleven han så gjerne skulle ha gjort mer for. 

PISA måler ikke læreren som bruker friminuttet på eleven som trenger noen å snakke med. Registrerer ikke øyeblikket når en elev mestrer noe nytt. Gir ingen ekstra poeng når læreren klarer å få en klasse til å bli et fellesskap der elevene både lærer,........

© Avisa Nordland