Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Spørsmål om ytringsfrihetens innhold, grenser og vilkår, har blusset opp igjen etter at medlemmer av Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF, deriblant lederen Gaute Børstad Skjervø, er blitt grovt hetset og truet av personer med åpenbart rasistiske motiver og holdninger. Når hatefulle ytringer rettes mot unge politiske aktører, er spørsmålet om ytringsfriheten skal tolkes som et absolutt vern, også for ytringer som har som formål å kneble andre, eller om den skal forstås som en rettighet som forutsetter ansvar, og som ikke omfatter ytringer som underminerer andres demokratiske deltakelse. 

Hatefulle ytringer er utsagn som søker å degradere, intimidere, skremme og ekskludere. Rasistisk hatprat er ideologiske handlinger som søker å etablere et hierarki der noen borgere anses som mindre legitime og verdige enn andre. Slik trues politikere og samfunnsdebattanter til taushet. Deres ytringsfrihet blir i praksis begrenset. Resultatet er at samfunnsdebatten, offentligheten og dermed demokratiet, rammes og innsnevres. I tillegg er det betenkelig hvordan ytringsfrihetsargumentet ofte blir misbrukt av rasister som et forsvar for nettopp å legitimere aggressiv hatretorikk og rasistiske utsagn. Spørsmålet er ikke bare om hatefulle ytringer skal vernes, men hvem som faktisk får delta i offentligheten uten å bli utsatt for trusler og rasistisk hets. Når rasistiske motiver ligger til grunn er det ikke lenger en kamp om ideer, men en kamp om hvem som får være trygt til stede i det offentlige rom. 

Rasistiske aktører forsøker å gjøre sin hets til et slags «demokratisk opprør» mot en påstått elite som de hevder knebler dem. En velkjent mekanisme i høyrepopulistisk retorikk er at kritikk av rasistiske ytringer omtolkes til undertrykkelse av ytringsfrihet. Denne omvendte offerretorikken fungerer som et ideologisk skjold hvor enhver reaksjon på hatefulle utsagn tolkes som bevis på at den........

© Avisa Nordland