Bekymringen for at det nasjonale samholdet er i ferd med å forvitre, hviler etter mitt syn på et for alarmistisk bilde av virkeligheten.

I julen leste jeg romanen «The Buried Giant» av Kazuo Ishiguro. Samtidig pågikk det en høylytt norsk debatt om nasjonal identitet, der forsker og kommentator Asle Toje igjen løftet frem historiebevissthet som en avgjørende forutsetning for nasjonalt fellesskap.

Det slo meg hvor fruktbart det var å lese disse to parallelt: en samtidsdebatt om Norge og en roman som – gjennom et mytisk og historisk landskap – undersøker hva som skjer med et samfunn når forbindelsen til fortiden blir svak, uklar eller utilgjengelig.

Ishiguros roman er lagt til et etterkrigsherjet, middelaldersk Britannia, der en gåtefull tåke har lagt seg over både landskapet og menneskenes bevissthet. Kriger og konflikter ligger bak dem, men minnene er borte. Resultatet er ikke kaos, men en skjør fred – et samfunn som fungerer, men uten dybde. Menneskene vet hvem de er i øyeblikket, men ikke hvorfor.

Historien er ikke benektet, den er bare utilgjengelig. Romanen undersøker dermed ikke først og fremst skyld eller forsoning, men betydningen av historie som struktur. Om hukommelse som det usynlige rammeverket som gir institusjoner, normer og fellesskap mening. Uten denne forbindelsen til fortiden fungerer samfunnet fortsatt, men det blir flatt. Nåtiden mister dybde, og fremtiden mangler retning.

Det er nettopp dette Toje forsøker å fange i sitt debattinnlegg «Vil Norge overleve det som kommer?»: at nasjonen ikke bare er en juridisk eller organisatorisk enhet, men et kulturelt og historisk fellesskap.

Her deler jeg hans grunnpremiss: Et nasjonalt fellesskap kan ikke reduseres til statsborgerskap og like rettigheter, slik flere av Tojes kritikere synes å mene. En nordmann blir ikke tysk eller japansk over natten ved å flytte dit og få statsborgerskap. Nasjonen er mer enn et administrativt system. Den bæres av fortellinger, symboler,........

© Aftenposten