Jo, vi lider fremdeles av berøringsangst

Ola SvennebyAndre nestleder i Høyre

Om vi ikke deltar fordomsfritt i disse diskusjonene, uten berøringsangst, vil andre krefter gjøre det.

I kjølvannet av pride-angrepet i Berlin har det oppstått en debatt om hvorvidt vi lider av berøringsangst i møte med islamistisk terror. I de første reaksjonene på angrepet fremsto det som om den tyske hovedstaden var utsatt for en naturkatastrofe.

Dette har mange rettet opp i. Eksempelvis har Tonje Brenna (Ap) vært forbilledlig klar i sine uttalelser. Hun peker selv på at hun kort tid etter angrepet måtte være forsiktig med å spekulere på hva som var gjerningsmannens motivasjon. Det er en forklaring jeg tror på.

At politikere nå er tydelige på bakgrunnen for angrepet, brukes som et bevis på at samfunnet vårt ikke lider av berøringsangst. Det er jeg uenig i.

Jeg mener vi nok en gang ser flere eksempler på det jeg mener er uttrykk for en berøringsangst i møte med en debatt som angår religion, religiøse minoriteter, radikalisering og bekjempelse av fordommer.

Her er noen eksempler:

1. Forskjellsbehandling basert på avsender

Dersom du som konservativ sogneprest på Vestlandet nekter å vie homofile eller ansette kvinnelige kolleger, så møtes du med massiv motstand fra storsamfunnet. Først i køen står gjerne progressive partier på venstresiden. Men at vi ikke har én eneste imam som offentlig er villig til å ta homofiles rettigheter i forsvar, møtes med en øredøvende stillhet fra flere av de samme partiene. For flere........

© Aftenposten