Ingen redaktør trenger å bestemme seg for å mistenkeliggjøre muslimer

Mustafa CanForfatter og journalist

I tusenvis av hver for seg forsvarlige tekster blir de samme assosiasjonene rutine, inntil muslimer står der som en mørk bakgrunn som den vestlige verden kan se seg selv som fri, likestilt og sivilisert mot.

Da Aftenposten før 2010 ba meg skrive om det første decenniet etter tusenårsskiftet, valgte jeg å skrive om den hendelsen som mer enn noen annen hadde formet tiårets politikk, språk og forestillingsverden: angrepet på World Trade Center.

11. september hadde født en ny menneskeart ut av fryktens vakuum: Homo Islamicus.

Noen dager etter attentatet kom jeg sent til en middag. Rundt bordet satt bereiste, beleste og frisinnede journalister, forfattere og kunstnere og prøvde å forstå det som hadde skjedd i New York. Etter en stund snudde en av gjestene seg mot meg:

«Forresten, Mustafa, hva synes du om terrorangrepet?»

Spørsmålet ble stilt på en vennlig måte.

Nettopp derfor satte det seg fast. På kort tid hadde jeg gått fra å være enda et alminnelig menneske stilt overfor de samme ufattelige bildene til å bli en representant for noe. Bakgrunnen min var plutselig en posisjon. Det ble forventet at jeg skulle bære en hel religion, forklare meg overfor en fremmed vold og forsikre omgivelsene om hvor jeg sto.

I løpet av årene som fulgte, ble spørsmålene flere. Hijab. Taliban. Hamas. Salman Rushdie. Omskjæring av kvinner. Sharia. Israel. Homoseksualitet. Selvmordsbombere. Gjengvold.

Hva mente jeg egentlig om dette?

Med Homo Islamicus prøvde jeg å sette ord på hvordan et menneske blir forvandlet til en bærer av en kategori – og deretter hvordan kategorien begynner å komme foran dette mennesket. Jeg trodde at jeg beskrev en tilstand. I ettertid ser jeg at jeg beskrev en begynnelse.

ap-quoteAssosiasjonene kommer før setningen: Islamist kan fremkalle muslimen, muslimen kan fremkalle innvandreren, innvandreren kan fremkalle flyktningen. Kriminalitet kan fremkalle alle tre uten at noen av dem nevnes.

16 år senere, i forkant av enda et svensk valg, står Kristdemokraternas Louise Hammargren med armene i kors og ser inn i kameraet.

«Islamister liker ikke meg.»

Jeg lurer på om islamister i det hele tatt vet hvem hun er. De avskyr garantert meg mer enn Hammargren: født i en muslimsk familie, ikke troende, en frafallen i deres øyne og med åpen forakt for deres forestillinger om kvinner, seksualitet og ytringsfrihet.

Islamisme er en virkelig politisk ideologi, antidemokratisk og i sin ytterste form voldelig. Nettopp derfor er ordet islamist anvendelig: Det kan bære mer enn det betyr uten å lyve.

Den største forandringen siden jeg skrev om Homo Islamicus, er at han har skiftet arena. Etter 11. september levde han først og fremst i terrorens og sikkerhetspolitikkens unntakstilstand. Nå lever han midt i hverdagspolitikken. Mistanken har forlatt sikkerhetskontrollen på flyplassen og er blitt en samfunnsmodell.

Etter år der islamismen gang på gang er blitt plassert ved siden av innvandring,........

© Aftenposten