En frigjøringskamp har også grenser

Lars GuleFørsteamanuensis (p) og Midtøsten-forsker

Å forstå hvorfor palestinere gjør væpnet motstand, er ikke det samme som å akseptere alle midlene de bruker. Også en frigjøringskamp må føres innenfor folkerettens grenser.

Det Hamas-ledede angrepet 7. oktober for tre år siden er blitt mye diskutert. For mange israelere og Israel-venner var det et entydig terrorangrep, et massivt angrep på uskyldige sivile, inkludert kvinner og barn. De 251 gislene som ble tatt, understreker angrepets terroristiske karakter.

Noen Palestina-aktivister vurderer det annerledes. I deres øyne blir det galt å kalle angrepet terroristisk, fordi palestinerne under okkupasjon og blokade har rett til motstand, inkludert væpnet motstand. De påpeker at den israelske undertrykkelsen har vært og er så massiv at palestinerne ikke har andre virkemidler enn å angripe «myke» mål, og at det derfor blir meningsløst å snakke om illegitim terror.

Å forstå er ikke å legitimere

En slik posisjon er også blitt «forstått» av noen sionistiske og israelske talspersoner. I boken «The Iron Wall» fra 1923 påpekte Vladimir Jabotinsky, den revisjonistiske sionismens grunnlegger og ideologiske forløper for Netanyahus Likud-parti: «Enhver urbefolkning i verden gjør motstand mot kolonister så lenge den har det minste håp om å kunne avverge faren for å bli kolonisert.

Det er dette araberne i Palestina gjør, og det vil de fortsette med så lenge det finnes en eneste gnist av håp» om at de kan hindre at Palestina blir «Israels land».

I 1929, etter at 133 jøder var blitt drept i opptøyer flere steder i Palestina, skrev Hans Kohn, i et oppgjør med sin tidligere........

© Aftenposten