Borgerlig er bare lim – og limet holder ikke lenger

Jan Arild SnoenForfatter

Uten et dominerende Høyre kan ambisjonene om å utforme et felles «borgerlig» grunnlag skrinlegges.

På slutten av 1950-tallet begynte Høyre å ta i bruk begrepet «borgerlig». Det var fordi politikeren Kåre Willoch trengte det for å samle opposisjonen mot Arbeiderpartiet. Det ble en nyttig fiksjon, det jeg kaller «den borgerlige illusjonen» i min nye bok av samme navn. Det alternative begrepet «ikke-sosialistisk» var åpenbart tomt for innhold, og Willoch og senere Høyre-ideologer har i mer enn seksti år jobbet for å fylle borgerlig-begrepet.

Historikeren Olav Rovde skrev at koalisjonen mot Arbeiderpartiet på 1960-tallet aldri hadde som hovedmål å føre en vesentlig annen politikk. Målet var heller å vise at også andre enn Arbeiderpartiet kunne styre.

Forestillingen om en felles borgerlig politikk har altså først og fremst fungert instrumentelt, som et hjelpemiddel for å erobre makten, ikke for å gi innhold og retning til hva denne makten skal brukes til. Det har også preget senere tider. Vi bruker ordet «borgerlig» i Norge av praktiske grunner – for å betegne opposisjonen til høyre for Arbeiderpartiet.

Det er tre fatale svakheter i Willochs prosjekt. Den ene er at Høyre alltid har vært nesten alene om å omfavne det. Kristelig Folkeparti (KrF) har eksplisitt tatt avstand fra å kalle seg selv borgerlig, selv om partileder Dag-Inge Ulstein i år har myket opp motstanden.........

© Aftenposten