Hvordan er det å gå fra å være heks til å bli helt?

Hilde Henriksen WaageProfessor i historie, Universitetet i Oslo og seniorforsker, PRIO

Hvordan havnet jeg i alt dette bråket, som gjør at jeg står her med Fritt Ords Pris? Og hvorfor var det ingen som forsvarte meg og hjalp meg?

Dette er Hilde Henriksen Waages tale da hun mottok Fritt Ords Pris torsdag 7. mai:

Hvordan er det å være forsker og forske på brennbare temaer? Hvordan er det å gå fra å være heks til å bli helt? Jeg kan forsikre dere alle om at det er veldig lett å være helt og ganske vanskelig å være heks. Nå for tiden kan jeg ikke gå på gaten uten å få massevis av hyggelige kommentarer, og jeg er bare så glad og takknemlig for å ha fått denne prisen av Fritt Ord. Men det er et stort tankekors at det var seksualforbryteren Jeffrey Epstein som førte til den store rehabiliteringen av meg i offentligheten.

Hva var det jeg hadde gjort, som førte til at jeg i mer enn 20 år var ansett for å være en slags folkefiende? Hvorfor var det ingen som sto sammen med meg i offentligheten og forsvarte meg og hjalp meg? Hvor var resten av Norge?

For all del – det var en del av det norske samfunnet som sto der, klippefast: akademia. I årene med storm var jeg stedfortredende direktør og forsker ved Institutt for fredsforskning, PRIO. Utenriksdepartementet var på den tiden PRIOs største oppdragsgiver, og jeg frontet de fleste av PRIOs prosjekter overfor UD. Samtidig var jeg i full krig med det samme UD. Det var en uholdbar situasjon for et institutt som lever av oppdragsforskning og må finansiere all sin forskning med eksterne midler. Men PRIO valgte side: forskningens og sannhetens side og vek ikke en tomme fra min. Det kunne ha kostet PRIO veldig dyrt.

Heldigvis for PRIOs økonomi fikk jeg jobb som professor i historie ved Institutt for historie, arkeologi og konservering ved Universitetet i Oslo. Og der sto de like klippefast ved min side. Det er nemlig slik at i akademia, nasjonalt og internasjonalt, så blir du ikke professor hvis du driver med tull. Alt du skriver, gås etter i sømmene: argumenter, kilder, dokumentasjon, referanser, det prøves og etterprøves. Og jeg kan love alle at hvis du ikke gjør et ordentlig, vitenskapelig arbeid, blir du tatt, veldig hardt, av dine egne. Så all min forskning er gått nøye igjennom, mange ganger, og forskningen min sto, og står, fjellstøtt.

Hilde Henriksen Waage

Yrke: Professor i historie ved UiO og seniorforsker ved Prio (Institutt for fredsforskning).

Jeg vet ikke hvor godt bevandret dere er i Bibelen? Jeg er født og oppvokst i Frelsesarmeen, i et kristent og svært Israel-vennlig hjem. Så jeg kan min bibel. I Det nye testamentet forteller Jesus en lignelse om hvordan det gikk med mannen som bygde sitt hus på sand, og hvordan det gikk med mannen som bygde sitt hus på steingrunn. Da stormen kom, var det kun huset til mannen som hadde bygd sitt hus på steingrunn, som sto. Huset til mannen som hadde bygd sitt hus på sand, blåste ned da stormen kom. Så hvis jeg skal gi råd til alle forskere: Sørg for å bygge din forskning på stein, så blåser det ikke ned.

Min far var en veldig original mann: Han var Israel-venn, kristen-sosialist, underviste på Danvik folkehøgskole i Drammen i filosofihistorie, engelsk – og husstell. Han var blant de første menn i Norge som gikk på Statens lærerskole i husstell på Stabekk i 1963, for å være en mannlig rollemodell og fremme likestilling i Norge. Og han pleide å dunke med fingrene i bordet og si: «Vær ikke et ekko av andre. Vær ikke en kameleon». Og så siterte pappa alltid en variant av Karl Marx: «La hundene bjeffe, gå du din egen vei.»

Hvordan havnet jeg opp i alt dette bråket, som gjør at jeg står her med Fritt Ords Pris i dag, og hva var det det handlet om?

ap-quoteDet er to sider av min forskning som alltid har ført til masse bråk

Det er to sider av min forskning som alltid har ført til masse bråk: Det er mine analyser av Israels politikk, og det er mine analyser av Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten. Da setter alt som kan krabbe og gå av makt i Norge, herrer i mørk dress, mine konklusjoner i vrangstrupen – eller de får vel snarere meg i vrangstrupen. Jeg har utfordret vedtatte sannheter, og det er blitt tatt veldig dårlig imot. Og det verste er at jeg aldri har hatt til hensikt å utfordre noe som helst. Jeg har bare hatt ett mål: være en så god historiker som mulig og formidle mine forskningsfunn. Det gikk dårlig – fra første stund.

Innkalt til krisemøte

I 1987 tok jeg hovedfag (master) i historie. Jeg var 28 år gammel og hadde fått såkalt privilegert adgang til graderte dokumenter i UD for å skrive om Norges forhold til opprettelsen av staten Israel i 1948. I det graderte materialet fant jeg at fire embetsmenn i perioden 1945–1949 hadde gått bak ryggen på regjeringen. Det skulle stemmes i FN om Israel fikk lov å bli medlem. Norges regjering hadde bestemt seg for å si ja til dette, men embetsverket i UD sendte instrukser med stikk motsatt beskjed: Norge skulle ikke støtte et israelsk FN-medlemskap. Dette var å betrakte som «utro tjenere» i embetsverket. I siste liten ble saken oppdaget, og det ble gitt kontrabeskjed. Dette ble selvfølgelig ikke offentliggjort i 1948. Så da min oppgave i 1987 inneholdt disse opplysningene, og flere, brøt det ut panikk i Utenriksdepartementet.

I midten av desember 1987 fikk jeg en telefon fra sjefen for UDs nedgraderingsutvalg. Han var rasende og innkalte meg til krisemøte, på bitte lille julaften: «Hovedoppgaven din kan ikke offentliggjøres. Du er helt på........

© Aftenposten