Norge må ivareta sårbare gruppers rettigheter i møte med statsmakten

Fire kronikkforfattere

Hvis rettigheter bare beskytter dem det er lett å identifisere seg med, er de ikke rettigheter. De er privilegier.

Forfatterne av innlegget står nederst.

At Norge bygger ned velferdsstaten og håndterer mennesker som trusler fremfor mennesker som trenger hjelp, merkes tydeligst der statens makt møter mennesker med minst makt: psykisk syke, barn, papirløse og rasialiserte minoriteter, altså personer som utsettes for rasisme eller forskjellsbehandling på grunn av hudfarge, etnisitet eller religion.

Skal alvorlige rettighetsbrudd faktisk ta slutt, må Norge gjøre opp med kontrollpolitikken og bryte med ytre høyres språk og tankesett for å snu utviklingen i en mer human retning.

De siste ukene har norsk politi og kriminalomsorg flere ganger stått i nyhetenes og politikkens søkelys.

Sivilombudet har avslørt at barn er blitt ulovlig isolert i norske fengsler, og har advart mot umenneskelig behandling på Politiets utlendingsinternat på Trandum. Ifølge rapporten utsettes mennesker som skal tvangsreturneres, for bruk av sikkerhetscelle og mangelfull helseoppfølging.

Stortinget vedtok 20. juni i fjor den endelige lovendringen om permanent politibevæpning, til tross for bekymringer om at dette vil føre til en videre økning i antallet psykisk syke mennesker som blir drept av politiet. Inntil nylig var et lovforslag som åpner for visitasjonssoner for våpenkontroll, på høring, selv om dette øker faren for etnisk profilering utover det som allerede er dokumentert for politiets vanlige personkontroller.

Alle disse sakene har én ting til felles: Den norske staten bruker maktmidler mot mennesker som av ulike grunner er særlig sårbare – psykisk syke, barn, rasialiserte mennesker, papirløse – uten å ivareta........

© Aftenposten