Av og til skulle jeg ønske jeg het Trine Jensen, eller noe sånt.

Jeg må flytte for andre gang på under tre år. Det er krevende å være mellom to bosteder, der det ene ikke lenger føles som et hjem, mens det andre ikke har rukket å bli det. Denne mellom-tilværelsen forsterker den evige følelsen av hjemløshet i meg. Den er en trofast følge for mange migranter.

Det å være på leiemarkedet med et utenlandsk navn er ikke lett. Sist jeg lette etter leiebolig, tok det meg sju måneder å finne noe. Man må forberede seg på mange visninger og avslag. Sånt tar på.

Jeg hører stadig historier om folk med utenlandske navn som sliter med å finne seg både bolig og jobb. Noen går så langt som å skifte navn. Av og til skulle jeg ønske jeg het Trine Jensen, eller noe sånt. Jeg vurderte å skifte navn, men orket ikke. Et navneskifte kan kanskje hjelpe meg selv, samtidig som den systematiske diskrimineringen og rasismen forblir uutfordret. Dessuten elsker jeg navnet mitt. Så jeg lot det være. Det er diskrimineringen og fremmedfrykten som må endre seg, ikke våre navn.

Hvor hører jeg egentlig til?

I boka Vi puster fortsatt skriver Yohan Shanmugaratnam om den indre stemmen mange innvandrere og barn av innvandrere bærer i seg: «Du hører ikke til her.» Som barn av utenlandske foreldre i Norge vokste han opp i noe han kaller for........

© Adresseavisen