I 2016 kom Brexit og valget av Trump som amerikansk president, og verden har ikke sett seg tilbake.

Jeg ble valgt inn på Stortinget i 2013, og de første tre årene der er sannsynligvis de siste, relativt stabile årene vi har hatt i verden.

Vi fikk mye internt bråk på Stortinget med garasjebygging og pendlerboligskandaler, men også invasjonen av Krim, #metoo, Covid19-pandemien, fullskalainvasjonen av Ukraina, handelskrig og nå nylig krigen i Midtøsten.

Det virker som alt er i bevegelse nå. Jeg, som et barn av 90-tallet, har ikke visst om noe annet enn fred, fremgang, åpning av nye markeder, og et Norge og Europa som har gått såpass greit at det egentlig ikke har vært noen grunn til å diskutere vår internasjonale tilknytning i særlig grad.

Partner og seniorrådgiver i Storm Samfunn. Tidligere stortingspolitiker for Frp. Gift med stortingsrepresentant for Høyre, Mari Holm Lønseth.

Mens verden har beveget seg, har også jeg beveget meg, i EU-spørsmålet. Om enn ikke like mye som verden. Fra et forsiktig nei, eller i alle fall en tung skepsis, heller jeg nå mot et forsiktig ja til norsk medlemskap i EU.

Det skyldes ikke at EU plutselig har blitt enkelt å elske, tvert imot. Unionen kan være, og er ofte, byråkratisk, langsom og selvhøytidelig. Den har for lite innovasjonskraft, for mange utvannende kompromisser og for mange møter som avler nye møter. I norsk offentlighet er det lett å finne gode grunner til å irritere seg over Brussel. Det har jeg også gjort.

Likevel har verden beveget seg så mye de siste ti-femten årene, at argumentene mot EU har........

© Adresseavisen