Hele voksenlivet har jeg i praksis levd på ett- og toårskontrakter. Hver gang får jeg høre at mulighetene for fast jobb er store.

De er alltid store. Nesten majestetiske. Det er bare stillingen som stadig viser seg å være midlertidig.

Midlertidige kontrakter kommer ofte med en egen type poesi. «Mulighetene er gode.» «Vi får se hva som skjer.» «Det kan åpne seg noe.» «Bare fortsett som du gjør.»

Det høres nesten romantisk ut. Som om den faste jobben står i horisonten, badet i gyllent lys, og bare venter på at du skal bevise at du fortjener den.

Du tar ansvar. Du sier ja. Du forbedrer ting ingen ba deg forbedre. Du svarer på meldinger når normale mennesker har lagt bort telefonen og begynt å leve.

Oppgavene bør helst være så gode at noen stopper opp og tenker: Han der må vi beholde. Så utløper kontrakten.

Da dukker de voksne ordene opp. Budsjett. Omorganisering. Prosjektmidler. Stillingsstopp. Fantastiske ord, egentlig. De klarer å si «du gjorde en god jobb» og «det hjelper ikke» samtidig.

Den faste jobben var visst stor i teorien, men litt mindre i regnearket. Deretter begynner en ny audition.

I mediebransjen lærte jeg tidlig at en kontrakt sjelden bare var en kontrakt. Den var et langvarig jobbintervju med dårligere kaffe. Vær tilgjengelig. Ta ekstravakter. Si ja. Vis at du brenner for faget. Helst så sterkt at du ikke merker at resten av livet står i brann.

Som ringevikar........

© Adresseavisen